Plutselig tilbake

Oi..

Jeg har jo en blogg jo!

Den har ikke vært mye brukt i det siste, det ble så travelt i vår. Først dro jeg og bibliotekaren på skolen vår til Eritrea for å snakke om folkedikting  på en bokmesse der (for en opplevelse det var!) Og så, vel hjemme igjen ramlet jeg på sykkel og ut av skoleåret 2009-2010. Brukket ankel og komplisert brudd. Det var triste tider. Du vet det er et dårlig tegn når legen ser ut som et barn på julaften når han ser på dine røntgenbilder.

Så da forsvant jeg visst litt fra den skoledigitale verden, jeg satt i stolen min på Klepp og grodde for harde livet, mens jeg gledet meg stort over min kjære Kindle. Det var godt å ha en digital bokhandel å snope i når man ikke en gang kom seg ut av huset uten svært mye om og men. Håper virkelig at den norske forlagsbransjen slutter å være etternølere slik at vi kan få brukende norske e-bøker etterhvert også. Aller helst ville jeg hatt det i går!

Men nå er det nytt skoleår, nye elever og nye planer. Og nye utfordringer. Og jeg gleder meg! Det er godt å være tilbake på jobb!

På veg til en av de første planleggingsdagene registrerte jeg, som mange andre, at noen hadde sagt til media at nå var PC på veg ut og boka skulle inn igjen! Var den noensinne borte?! Og argumentene for å gi pc-bruk skylden for all manglende læring i klasserommet ramler jo sammen på sin egen urimelighet. Glimrende illustrert i denne youtube snutten:






Selv er jeg så heldig å få være med på opplegget Inger Hilde har satt i gang for VG1 uten lærebok i norsk. Veldig spent på hvordan det kommer til å gå med oss!

Gleder meg til å sette i gang og lover å huske at jeg har en blogg og å fylle den med erfaringer vi pådrar oss i løpet av skoleåret.

Gudene vet det er vanskelig nok

I dag har vi hatt vurderingssituasjon av den (v)onde sorten. Prøve i språkhistorie 1100-1600, på sidemål. Elevene skulle ha med ordbok selv, ikke alle syntes det var nødvendig. Oppgavene gikk ut på å kommentere tekster fra norrøn tid, normalisert, unormalisert, si noe om utvikling, kommentere språk og innhold, samt forklare noen begreper og gjøre rede for hvorfor vi en gang i tiden skrev dansk i dette landet.

Dette er et forsøk på å lette rettebyrden. "De trenger ikke alltid skrive stil", får vi høre hvis vi synes det blir mye å rette i norsken. Dessuten kan det kanskje være greit for elevene å ikke måtte produsere en hel tekst hver gang vi vil teste noen kompetansemål.

Jeg har prøvd å fokusere litt på verbbøying, ettersom dette er en snubletråd for så mange. I over et år nå har jeg lovet to norskklasser kake dersom ingen har bøyingsfeil i "å vere - er - var- har vore", men det er alltid noen som snubler og skriver f.eks "e", "har våre", "vært", eller andre kreative ting.

Og elevene spør på elevers vis: "Hvorfor må vi ha sidemål?!", nei, de spør egentlig ikke om det, de spør hvorfor de må skrive nynorsk de. De ser ikke poenget. Og jeg må ærlig innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere for meg å få øye på det også. Hvis jeg noen gang har sett det da.

"Det er ikke så forskjellig fra bokmål", "legg det opp mot dialekten din, men ikke skriv dialekt", "det er jo bare å pugge reglene", sier vi av og til. Vi som er fotsoldatene som skal forsvare og forklare sidemål. Men når det er så lett, hvorfor blir elevene aldri flinkere da?

Mye er sagt om den norske skolen og ressursene vi bruker og resultatene vi ikke får. Vi bruker mye ressurser på å lære elevene våre å beherske to utgaver av språket vårt, ville det ikke vært nok med en? Ville det ikke da blitt mer tid til noe annet?

Jeg ønsker ikke nynorsken bort, men jeg ønsker at sidemål skal bli et fremmedord, og at det skal holde med en karakter i norsk, der en kan vurdere både skriftlige og muntlige prestasjoner. Må gjerne hive inn noen tekster på det målet eleven ikke bruker til vanlig og, men å måtte skrive det feilfritt? Er ikke det å jobbe mot feil mål? Fokusere mer på å skrive hovedmålet sitt godt kanskje? Gudene vet det er vanskelig nok..

Språkrådet skal gjøre nynorsken enklere, de skal ta vekk klammeformer og ikke gjøre det så forvirrende, og dette er bl.a tenkt gjort for å gjøre språket mer brukervennlig for dem som har det som sidemål.

Tenker vi egentlig på hva det vil si å ha f.eks nynorsk som sidemål? Det betyr at du skriver de tekstene du blir tvunget til på dette målet, for så å aldri røre det igjen. Når man leser på språkrådet sine sider kunne en nesten tro at sidemål var noe folk forholdt seg til og tenkte over hvordan de brukte. Slik er det ikke. Sidemål er tvang og kommer neppe noensinne til å bli noe annet.

Tidligere har jeg blogget om stedøtrene mine som går på nynorskskole og om utfordringer det fører med seg. I dag da jeg kom hjem med hodet fullt av tanker om sidemål og nynorskopplæring ble jeg bedt om å øve diktat med den eldste. Hva finner jeg i teksten som hun skal øve etter? Verbbøyingsfeil. Jeg sier det igjen. Kan det være nok at vi rett og slett øver oss til å bli gode i ett mål? Gudene vet det er vanskelig nok.

Image: '2 ways to do everything'
http://www.flickr.com/photos/51035644987@N01/3732851541

Stille før stormen

Nå er det stille før stormen. Jeg venter. Jeg har tid. Akkurat i dag har jeg tid. Lite undervisning og et hav av tid. Jeg har rettet prøven religionsklassen hadde på mandag. Jeg har oppdatert alle arbeidsplanene elevene mine har. Jeg har innsett at tiden går for fort i forhold til hva jeg tenkte da skoleåret begynte og ført inn endringer, som det alltid tas forbehold om, i årsplaner og arbeidsplaner. Ført alt fravær. Gjort klart til prosjektuke i uke 4. Jeg har planlagt kommende vurderingssituasjoner.Jeg har roen.

Dette er en sjelden dag. Jeg er norsklærer og føler at jeg har tid. Tid til å skaffe meg en oversikt over hva jeg har gjort og hva jeg skal gjøre. Jeg har tid til å tenke over at jeg sikkert ikke burde melde meg på kurs noen gang igjen, selv om elevene kan ha mye igjen for en lærer som er faglig oppdatert. Men jeg ser jo at ofte så rammer kursene undervisningen, og jeg må gi læringsoppdrag (hvem bruker vikarer lengre?) og læringsoppdrag skal man ha tilbakemelding på, slik at å gå på kurs på dager da man har mye undervisning er å lage ris til egen bak. Man gjør dobbelt arbeid.

De dagene man ikke har mye undervisning er gull verdt. Det er da vi gjør alt det andre, og det er etterhvert "alt det andre" vi lærere gjør mest av. Er jeg på kurs i disse timene kommer jeg skikkelig bakpå, med retting, planlegging, oppdatering av planer, føring av fravær, svare elever på e-poster, purre på elever som ikke var der de skulle ha vært, eller ikke ga beskjeden de skulle ha gitt.

Jeg tenker, nå som jeg har tid til å tenke at jeg skal overse flere kurs. Og jeg skal ikke videre eller etterutdanne meg på en lang stund enda. Det har jeg gjort nå i høst og det ble litt mange baller å holde i lufta. Mindre av det.

Nå braker det snart løs igjen. I løpet av torsdag, fredag og mandag skal alle klassene mine ha vurderingssituasjoner. Deretter er det prosjektuke, så skal jeg ha eksamen, og så kommer det flere vurderingssituasjoner på løpende bånd. Jeg ser for meg at neste gang jeg har så god oversikt som det jeg har nå kanskje blir en gang i august, før elevene er tilbake på skolen.

Image: 'Eternal clock'
http://www.flickr.com/photos/21046489@N06/3387189144

En god samtale om dialektbruk og tilpasset opplæring.

Jeg må ofte lese litt høyt for meg selv når jeg retter elevtekster. Av og til er jeg redd for at jeg har surnet underveis i retteprosessen og ikke lenger klarer å legge godviljen til, og at det er derfor jeg ikke forstår hva elevenes setninger betyr.

Slik var det også denne uken da jeg satt og lurte på hva eleven egentlig ville si. Så jeg leste høyt, og mumlet for meg selv, "gir dette mening?" "Nei, slik går det ikke an å si det", sa det ved siden av meg. Der satt hun, språkkonsulenten, stedatteren min på 10 år. Tydelig oppbrakt over at elever på videregående kunne skrive en så klønete setning.

"Kanskje jeg skulle fortelle elevene mine at en 10-åring retter språket deres?" foreslo jeg, men å nei, det kunne jeg ikke, de var sikkert mye flinkere enn henne til skriving og slikt. Tja. Jeg fortalte henne da om hvilke feiltyper jeg for eksempel kan finne i en tekst. Som navn skrevet med liten bokstav, at de skriver "i fjord" når de skal fortelle om året som har vært og så videre.

10-åringen var sjokkert. At de ikke visste bedre. Og da snakket vi litt om hva som kan gjøre at vi begynner å skrive mye feil. Dialektbruk for eksempel, selv vil hun helst skrive dialekt hele veien så lenge det ikke er skolearbeid, men jeg prøver å telle henne fra det. Og jeg prøver å være et godt forbilde når jeg sender henne sms, det er nok av andre som vil plante dialektformer og sms-forkortelser i rettskrivingsminnet hennes, noe jeg ikke har lyst til å bidra til.

Jeg tror faktisk at sms-språk og mer bruk av dialekt i skrift vil gjøre noe med skriftspråket vårt på sikt, og jeg tror og at det kan være spennende og kjekt å få leke seg med språket, men jeg tror også at man skal beherske noe før man begynner å leke seg med det. I alle fall språket.

Hun kom meg ikke helt i møte med dialektdiskusjonen, å skrive på dialekt har en slags status og har nok også noe med identitet å gjøre, og hva norsklærerstemoren måtte mene kommer nok litt langt ned på lista over ting som spiller inn på hvordan hun vil skrive.

Diskusjonen rundt dialektbrukt begynte nok å bli litt kjedelig, for plutselig tok hun grep og vrei samtalen inn på noe annet. "Det er ikke rart at de ikke lærer noe da!" utbrøt hun.

Jenta har nemlig gjort seg noen tanker om tilpasset opplæring. Eller A og B- del som det heter på hennes skole. A-delen er færre oppgaver, de som gjør B-delen gjør oppgavene på A-delen pluss det ekstra som gjør det til B-delen.

Jeg tenkte at nå kommer det sikkert noe om at det er urettferdig at hun som skal gjøre B-delen har mer lekser enn de på A-delen. Men det var ikke det hun tenkte. Hun kunne rett og slett ikke forstå hvordan de skulle bli gode til noe som hadde så lite å gjøre. "De får jo ikke øvd seg da", mente hun.

Det hun hadde tenkt på var at dersom folk sleit med å lære seg noe, ble de da bedre til det av å få mindre å gjøre? Og, sa hun, det var jo noen som hun forstod at ikke hadde kapasitet til mer, men hun mente at det var alt for mange i klassen som var på A-delen.

"De er bare glade for å ha mindre å gjøre, og ingen sier i fra om at de egentlig kunne gjort mer!" sa hun.

Tilpasset opplæring er forferdelig vanskelig. Særlig i grunnskolen der elevmassen er så mangfoldig.  Jeg har vært der selv. Og jeg vet hva det alt for ofte blir til. Litt færre oppgaver til "de svake", og så får man ikke tid til å tilpasse mer.


Hvis man da sliter med å lære gangetabellen, så får man f.eks 10 stykker å gjøre hjemme, har man fått grep på det, skal man kanskje gjøre 20. Hvorfor skal en elev som mestrer gangetabellen gjøre 20 stykker hjemme?

Jeg vet at det finnes mange flinke lærere der ute som jobber hardt for å hjelpe elever og å finne oppgaver som passer nivået eleven er på, men enda blir det tatt snarveier. Enda henger dette spøkelset som tilpasset opplæring er for skolen, over oss og skremmer oss. For vi vet ikke helt hvordan.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal få tid, til å finne alle de forskjellige oppgavene, sette opp de individuelle planene og hvordan skal vi skjerme elevene mot hverandre (hvorfor har han en annen lekse enn meg?).

Jeg har ikke noe godt svar på hvordan skolen best skal møte kravet om tilpasset opplæring, men vi bør i alle fall sikte litt høyere enn at en 10-åring skal stå og riste på hodet og si at "dette, fungerer i alle fall ikke!"

Nå kan det selvsagt være nyanser som min oppegående, men likevel 10 årige, stedatter ikke ser. For all del, det kan foregå enormt mye i et klasserom som elevene ikke vet noe om.  Jeg plaget henne ikke med det. Jeg sa det var interessant at hun hadde tenkt på dette, og at hun hadde gitt meg noe å tenke på. For det har hun, virkelig!

Image: 'Tipplerngerät'
www.flickr.com/photos/88249458@N00/2921484050

Om å møte seg selv i døra og huske at kua har vært kalv

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg hadde levert hovedfagsoppgaven min en gang i 2002, "aldri mer", tenkte jeg, "aldri mer eksamen!" Det var i alle fall feil, for det neste jeg gjorde var å ta pedagogikk, og da ble det noen eksamener til, men så tenkte jeg, mens jeg pakket flyttelasset og gjorde meg klar til å forlate Bergen: "aldri mer eksamen!"

Jeg gledet meg sånn til å slippe å få nevrotiske sommerfugler i magen mens andre gledet seg over de første vårtegnene. For meg var vår lik eksamen. Jeg gledet meg også til å slippe å få panikk når julemarsipanen dukket opp i butikkene sånn ca rundt semesterstart, fordi de minnet meg om juleeksamenen jeg snart skulle lese til.

Med andre ord var jeg ganske klar for å forlate studentlivet. 7 år er lenge nok, og det føltes så godt å få begynne å jobbe. Men, så er det det jo litt kjekt å lære også da, så da...

Rogaland Fylkeskommune har som en del av satsingen på bruk av digitale verktøy satt i gang en kursrekke for å etterutdanne lærere i pedagogisk bruk av IKT. Og plutselig hadde jeg sammen med Inger Hilde blitt student igjen.

Det flakset nok litt i gamle nevrotiske sommerfugler i det jeg trådte inn på Universitetet i Stavanger for første samling, og jeg ramlet da også av lasset ganske snart. Det viste seg nemlig at eksamen var lagt til den ene helga i året da jeg og min kjære hadde bestemt oss for å reise bort. Så første halvdel av dagen satt jeg egentlig bare og lurte på hvordan i all verden jeg skulle fikse dette. Kunne jeg skrive eksamen på rekordtid? Dra på tur med kjæresten og skrive fra hotellet?  Jeg hadde mange ideer, ingen av dem var gode.

Dette minnet meg på hvordan det egentlig er å være elev eller student. Som lærer har jeg nok en tendens til å tro at alle skal være like klar for dagens tema som jeg er selv. Jeg glemmer nok ofte alt det andre som surrer rundt i hodene til elevene og kjemper om oppmerksomheten. F.eks om de får tid til å gjøre oppgaver som lærerne kommer med når de egentlig skal gjøre noe gøy sammen med kjæresten.

I pausen fikk jeg roet meg litt ned, da en av foreleserne forsikret om at det nok ville være mulig å ta eksamen på et senere tidspunkt. Etter det hadde jeg en interessant dag på UiS.

Studiet jeg har begynt på, modul 4 av Pedagogisk bruk av IKT er nettbasert, og oppgaver og stoff blir lagt ut hver tirsdag, og det viser seg at når man er student igjen, så er tiden fra tirsdag til tirsdag kortere enn hva den ellers er..

Og igjen får jeg følelsen av at dette er noe jeg virkelig trenger, å erfare på ny hva det vil si å være i mottakerenden i en opplæringssituasjon. For hva mener egentlig foreleserne våre at vi skal skrive i den første oppgaven som er et refleksjonsnotat uten krav til antall ord. Man er redd for å gjøre for lite ut av det, og så litt redd for å gjøre for mye også, for man har jo så mye annet å gjøre..

Veilede studenter f.eks, jeg har to med meg nå fra PPU, og i og med at jeg er student selv nå, håper jeg at det gjør meg til en enda bedre veileder, som har litt innsikt i deres situasjon.

Det samme gjelder selvsagt i forhold til elevene mine. Jeg håper og tror at studiet vil gi meg faglig påfyll, og gode verktøy og metoder til bruk i undervisningen, men jeg kjenner også at studiet alt har gitt meg en påminnelse på hvem elevene er. Og at jeg er som dem, og at av og til trenger kua å bli minnet om at den selv har vært kalv.

Image: 'A cow [15/365]'
www.flickr.com/photos/75424716@N00/1846375599

En vanskelig lærers bekjennelse

Skoleåret er i gang for fullt, og da jeg var på vei hjem her om dagen tok jeg meg selv i å tenke, "Hvorfor gjør jeg det alltid så vanskelig for meg selv? "

Bakgrunnen for denne tanken er at jeg har hisset på meg en del av religionselevene mine med å lanserer et, i deres øyne, altfor utradisjonelt opplegg.

Ideen fikk jeg da vi øvde til eksamen i religion på slutten av forrige skoleår. Plutselig ville alle ha flere muntlige fremføringer, og alle ble bleke av angst da de skulle lage problemstilling, for hva i all verden var det for noe rart?!!

Min tanke var da at det må jo kunne gå an å gjøre dem bedre forberedt på muntlig eksamen? Etter en runde i tenkeboksen kom jeg opp med følgende:

Jeg deler klassen inn i tre grupper, A, B og C. Vi har tre vurderingssituasjoner hvert semester. I begynnelen av en periode får elevene en oversikt over kompetansemålene vi skal jobbe med. Den ene gruppen får beskjed om å ta utgangspunkt i et eller flere mål, lage problemstilling og ha en framføring. De to andre gruppene skal ha en vanlig skriftlig prøve i stoffet. Framføringene blir lagt i uken før prøvene, og i prøvetimene går framføringsgruppen til biblioteket og jobber med å legge stoffet de har funnet inn på skolens ressurswiki.

Ved neste vurderingssituasjon rullerer vi, slik at i løpet av disse tre vurderingssituasjonene, har alle hatt en framføring og to prøver.

Selv føler jeg at fordelene er mange. Elevene får mange forskjellige eleveforedrag i stedet for at alle har om nesten samme tema, lettere å ha god nytte av det til muntlig og tenker jeg når emnene er forskjellige. Gode linker og relevant stoff samles i wiki, noe alle etterhvert kan dra nytte av.

Tror også at elever som bearbeider stoff som andre skal lese og gjøre seg nytte av, gjerne jobber mer bevisst enn når de bare tar notater for seg selv.

På forhånd hadde jeg diskutert opplegget med andre lærere, og vi syntes det var en god ide.

Elevene var ikke like lette å overbevise.

De syntes det var urettferdig, og ja, jeg begynner å tro at hun hadde rett kursholderen som sa at "urettferdig" nok er det tredje ordet norske barn lærer seg... Elevene syntes altså dette var urettferig fordi de ikke til en hver tid skulle gjøre det samme. De var bekymret for at noen emner ville være lette å holde foredrag om og bli vanskelige på prøve.. Dessuten var flere redde for at andre skulle få for mye gratis gjennom wikien.

Jeg var nok ikke forberedt på at elevene skulle være så redde for å prøve noe nytt, og dette gjaldt selvsagt ikke alle, men de det gjelder har jo en tendens til å bli veldig synlige og ikke minst hørbare.

Heldigvis hadde jeg lagt ut en undersøkelse på It´s learning der alle kunne si meningen sin i fred og ro, og da kom det i alle fall fram at noen av elevene syntes dette var litt spennende også.

Etter et par uker med stønning og sukking over hvor umulig dette er, er nå første gruppe i gang med å lage framføringer. Det går visst greit og de har vel blitt vant med tanken. Jeg har prøvd å forklare dem at de må ha en videre horisont enn bare til klasseromsdøra. Elevene i parallellklassene har gjerne helt andre vurderingssituasjoner, og hvem vet hva de finner på på andre skoler!

Det største problemet her var nok at vi skulle gjøre noe de ikke hadde gjort før. Det ukjente skremmer, i klasserommet som ellers, og jeg har nok en gang erfart at de som er mest kritiske til nye måter å gjøre ting på ikke er "gamle travere", men elever. De er utrolig konservative.

Og det er da jeg sukker og lurer på hvorfor jeg ikke bare kan gjøre det enkelt for meg selv. Power Point hver time og lærerforedrag, det synes elevene er, sikkert kjedelig, men trygt. Men når de må gjøre noe selv, og gjerne noe de ikke har gjort tusen ganger før, da blir det fort bråk.

Elevene senket skuldrene litt da jeg til slutt fikk forklart dem at et slikt opplegg kommer jeg jo med fordi jeg tror det vil gagne dem. Det er jo ikke for min egen del. Jeg kunne tatt minste motstands vei, men hvem er vel tjent med en lærer som gjør det?

Image: 'Rentrée / Back to school'
www.flickr.com/photos/47757737@N00/2807999906

Terningen er kastet!

Sommeren gikk like fort i år som i fjor, og plutselig var det tilbake på jobb igjen. Vi blir på en måte nullet litt ut vi lærere om sommeren, jobben vi forlater i juni er ikke den samme når vi kommer tilbake i august. Den kan faktisk være helt noe annet enn det vi forlot.

Det er en egen stemning på en skole den aller første dagen etter ferien, for vi vet aldri nok. Vi vet ikke helt hvilke klasser vi skal ha, og vi vet i alle fall ikke hvordan timeplanen vil se ut. Spenningen er til å ta og føle på, og hvem skal man være kontaktlærer for i år, mon tro?

Så kommer klassene og timeplanene, med forbehold om endringer som tenner et svakt håp hos dem som er tildelt 8.time fredag, og som gir et snev av angst for dem som har fått drømmejobben - for i år.

Når vi har forsonet oss med timeplanene, venter vi på klasselistene, hvilke elever kjenner vi, hvem forsvant i inntaket, og hvem hadde disse elevene i fjor og kan fortelle oss noe om hvordan klassen er?

Så legger vi planer, stikker hodene sammen, teller uker og dager, hvor lang tid bør det gå mellom hver stil, rekker vi å rette alt dette? Og vi norsklærere har vel en svak følelse av å ha bommet en gang i livet når vi innser nok en gang at i løpet av 4 timer i uken skal vi sette 3 forskjellige karakterer. .. Sukk.. Om noen kunne fått gjort noe med det..

Og på mandag kommer hovedpersonene, så får vi se om planleggingen denne uka har vært grundig nok. Har vel en viss følelse av at tidsnøden vil finne meg i år også.

Image: 'Dicey subject'
http://www.flickr.com/photos/19487674@N00/280763240