fredag 6. november 2009

En god samtale om dialektbruk og tilpasset opplæring.

Jeg må ofte lese litt høyt for meg selv når jeg retter elevtekster. Av og til er jeg redd for at jeg har surnet underveis i retteprosessen og ikke lenger klarer å legge godviljen til, og at det er derfor jeg ikke forstår hva elevenes setninger betyr.

Slik var det også denne uken da jeg satt og lurte på hva eleven egentlig ville si. Så jeg leste høyt, og mumlet for meg selv, "gir dette mening?" "Nei, slik går det ikke an å si det", sa det ved siden av meg. Der satt hun, språkkonsulenten, stedatteren min på 10 år. Tydelig oppbrakt over at elever på videregående kunne skrive en så klønete setning.

"Kanskje jeg skulle fortelle elevene mine at en 10-åring retter språket deres?" foreslo jeg, men å nei, det kunne jeg ikke, de var sikkert mye flinkere enn henne til skriving og slikt. Tja. Jeg fortalte henne da om hvilke feiltyper jeg for eksempel kan finne i en tekst. Som navn skrevet med liten bokstav, at de skriver "i fjord" når de skal fortelle om året som har vært og så videre.

10-åringen var sjokkert. At de ikke visste bedre. Og da snakket vi litt om hva som kan gjøre at vi begynner å skrive mye feil. Dialektbruk for eksempel, selv vil hun helst skrive dialekt hele veien så lenge det ikke er skolearbeid, men jeg prøver å telle henne fra det. Og jeg prøver å være et godt forbilde når jeg sender henne sms, det er nok av andre som vil plante dialektformer og sms-forkortelser i rettskrivingsminnet hennes, noe jeg ikke har lyst til å bidra til.

Jeg tror faktisk at sms-språk og mer bruk av dialekt i skrift vil gjøre noe med skriftspråket vårt på sikt, og jeg tror og at det kan være spennende og kjekt å få leke seg med språket, men jeg tror også at man skal beherske noe før man begynner å leke seg med det. I alle fall språket.

Hun kom meg ikke helt i møte med dialektdiskusjonen, å skrive på dialekt har en slags status og har nok også noe med identitet å gjøre, og hva norsklærerstemoren måtte mene kommer nok litt langt ned på lista over ting som spiller inn på hvordan hun vil skrive.

Diskusjonen rundt dialektbrukt begynte nok å bli litt kjedelig, for plutselig tok hun grep og vrei samtalen inn på noe annet. "Det er ikke rart at de ikke lærer noe da!" utbrøt hun.

Jenta har nemlig gjort seg noen tanker om tilpasset opplæring. Eller A og B- del som det heter på hennes skole. A-delen er færre oppgaver, de som gjør B-delen gjør oppgavene på A-delen pluss det ekstra som gjør det til B-delen.

Jeg tenkte at nå kommer det sikkert noe om at det er urettferdig at hun som skal gjøre B-delen har mer lekser enn de på A-delen. Men det var ikke det hun tenkte. Hun kunne rett og slett ikke forstå hvordan de skulle bli gode til noe som hadde så lite å gjøre. "De får jo ikke øvd seg da", mente hun.

Det hun hadde tenkt på var at dersom folk sleit med å lære seg noe, ble de da bedre til det av å få mindre å gjøre? Og, sa hun, det var jo noen som hun forstod at ikke hadde kapasitet til mer, men hun mente at det var alt for mange i klassen som var på A-delen.

"De er bare glade for å ha mindre å gjøre, og ingen sier i fra om at de egentlig kunne gjort mer!" sa hun.

Tilpasset opplæring er forferdelig vanskelig. Særlig i grunnskolen der elevmassen er så mangfoldig.  Jeg har vært der selv. Og jeg vet hva det alt for ofte blir til. Litt færre oppgaver til "de svake", og så får man ikke tid til å tilpasse mer.


Hvis man da sliter med å lære gangetabellen, så får man f.eks 10 stykker å gjøre hjemme, har man fått grep på det, skal man kanskje gjøre 20. Hvorfor skal en elev som mestrer gangetabellen gjøre 20 stykker hjemme?

Jeg vet at det finnes mange flinke lærere der ute som jobber hardt for å hjelpe elever og å finne oppgaver som passer nivået eleven er på, men enda blir det tatt snarveier. Enda henger dette spøkelset som tilpasset opplæring er for skolen, over oss og skremmer oss. For vi vet ikke helt hvordan.

Vi vet ikke helt hvordan vi skal få tid, til å finne alle de forskjellige oppgavene, sette opp de individuelle planene og hvordan skal vi skjerme elevene mot hverandre (hvorfor har han en annen lekse enn meg?).

Jeg har ikke noe godt svar på hvordan skolen best skal møte kravet om tilpasset opplæring, men vi bør i alle fall sikte litt høyere enn at en 10-åring skal stå og riste på hodet og si at "dette, fungerer i alle fall ikke!"

Nå kan det selvsagt være nyanser som min oppegående, men likevel 10 årige, stedatter ikke ser. For all del, det kan foregå enormt mye i et klasserom som elevene ikke vet noe om.  Jeg plaget henne ikke med det. Jeg sa det var interessant at hun hadde tenkt på dette, og at hun hadde gitt meg noe å tenke på. For det har hun, virkelig!

Image: 'Tipplerngerät'
www.flickr.com/photos/88249458@N00/2921484050

onsdag 21. oktober 2009

Om å møte seg selv i døra og huske at kua har vært kalv

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg hadde levert hovedfagsoppgaven min en gang i 2002, "aldri mer", tenkte jeg, "aldri mer eksamen!" Det var i alle fall feil, for det neste jeg gjorde var å ta pedagogikk, og da ble det noen eksamener til, men så tenkte jeg, mens jeg pakket flyttelasset og gjorde meg klar til å forlate Bergen: "aldri mer eksamen!"

Jeg gledet meg sånn til å slippe å få nevrotiske sommerfugler i magen mens andre gledet seg over de første vårtegnene. For meg var vår lik eksamen. Jeg gledet meg også til å slippe å få panikk når julemarsipanen dukket opp i butikkene sånn ca rundt semesterstart, fordi de minnet meg om juleeksamenen jeg snart skulle lese til.

Med andre ord var jeg ganske klar for å forlate studentlivet. 7 år er lenge nok, og det føltes så godt å få begynne å jobbe. Men, så er det det jo litt kjekt å lære også da, så da...

Rogaland Fylkeskommune har som en del av satsingen på bruk av digitale verktøy satt i gang en kursrekke for å etterutdanne lærere i pedagogisk bruk av IKT. Og plutselig hadde jeg sammen med Inger Hilde blitt student igjen.

Det flakset nok litt i gamle nevrotiske sommerfugler i det jeg trådte inn på Universitetet i Stavanger for første samling, og jeg ramlet da også av lasset ganske snart. Det viste seg nemlig at eksamen var lagt til den ene helga i året da jeg og min kjære hadde bestemt oss for å reise bort. Så første halvdel av dagen satt jeg egentlig bare og lurte på hvordan i all verden jeg skulle fikse dette. Kunne jeg skrive eksamen på rekordtid? Dra på tur med kjæresten og skrive fra hotellet?  Jeg hadde mange ideer, ingen av dem var gode.

Dette minnet meg på hvordan det egentlig er å være elev eller student. Som lærer har jeg nok en tendens til å tro at alle skal være like klar for dagens tema som jeg er selv. Jeg glemmer nok ofte alt det andre som surrer rundt i hodene til elevene og kjemper om oppmerksomheten. F.eks om de får tid til å gjøre oppgaver som lærerne kommer med når de egentlig skal gjøre noe gøy sammen med kjæresten.

I pausen fikk jeg roet meg litt ned, da en av foreleserne forsikret om at det nok ville være mulig å ta eksamen på et senere tidspunkt. Etter det hadde jeg en interessant dag på UiS.

Studiet jeg har begynt på, modul 4 av Pedagogisk bruk av IKT er nettbasert, og oppgaver og stoff blir lagt ut hver tirsdag, og det viser seg at når man er student igjen, så er tiden fra tirsdag til tirsdag kortere enn hva den ellers er..

Og igjen får jeg følelsen av at dette er noe jeg virkelig trenger, å erfare på ny hva det vil si å være i mottakerenden i en opplæringssituasjon. For hva mener egentlig foreleserne våre at vi skal skrive i den første oppgaven som er et refleksjonsnotat uten krav til antall ord. Man er redd for å gjøre for lite ut av det, og så litt redd for å gjøre for mye også, for man har jo så mye annet å gjøre..

Veilede studenter f.eks, jeg har to med meg nå fra PPU, og i og med at jeg er student selv nå, håper jeg at det gjør meg til en enda bedre veileder, som har litt innsikt i deres situasjon.


Det samme gjelder selvsagt i forhold til elevene mine. Jeg håper og tror at studiet vil gi meg faglig påfyll, og gode verktøy og metoder til bruk i undervisningen, men jeg kjenner også at studiet alt har gitt meg en påminnelse på hvem elevene er. Og at jeg er som dem, og at av og til trenger kua å bli minnet om at den selv har vært kalv.

Image: 'A cow [15/365]'
www.flickr.com/photos/75424716@N00/1846375599

torsdag 3. september 2009

En vanskelig lærers bekjennelse


Skoleåret er i gang for fullt, og da jeg var på vei hjem her om dagen tok jeg meg selv i å tenke, "Hvorfor gjør jeg det alltid så vanskelig for meg selv? "

Bakgrunnen for denne tanken er at jeg har hisset på meg en del av religionselevene mine med å lanserer et, i deres øyne, altfor utradisjonelt opplegg.

Ideen fikk jeg da vi øvde til eksamen i religion på slutten av forrige skoleår. Plutselig ville alle ha flere muntlige fremføringer, og alle ble bleke av angst da de skulle lage problemstilling, for hva i all verden var det for noe rart?!!

Min tanke var da at det må jo kunne gå an å gjøre dem bedre forberedt på muntlig eksamen? Etter en runde i tenkeboksen kom jeg opp med følgende:

Jeg deler klassen inn i tre grupper, A, B og C. Vi har tre vurderingssituasjoner hvert semester. I begynnelen av en periode får elevene en oversikt over kompetansemålene vi skal jobbe med. Den ene gruppen får beskjed om å ta utgangspunkt i et eller flere mål, lage problemstilling og ha en framføring. De to andre gruppene skal ha en vanlig skriftlig prøve i stoffet. Framføringene blir lagt i uken før prøvene, og i prøvetimene går framføringsgruppen til biblioteket og jobber med å legge stoffet de har funnet inn på skolens ressurswiki.

Ved neste vurderingssituasjon rullerer vi, slik at i løpet av disse tre vurderingssituasjonene, har alle hatt en framføring og to prøver.

Selv føler jeg at fordelene er mange. Elevene får mange forskjellige eleveforedrag i stedet for at alle har om nesten samme tema, lettere å ha god nytte av det til muntlig og tenker jeg når emnene er forskjellige. Gode linker og relevant stoff samles i wiki, noe alle etterhvert kan dra nytte av.

Tror også at elever som bearbeider stoff som andre skal lese og gjøre seg nytte av, gjerne jobber mer bevisst enn når de bare tar notater for seg selv.

På forhånd hadde jeg diskutert opplegget med andre lærere, og vi syntes det var en god ide.

Elevene var ikke like lette å overbevise.

De syntes det var urettferdig, og ja, jeg begynner å tro at hun hadde rett kursholderen som sa at "urettferdig" nok er det tredje ordet norske barn lærer seg... Elevene syntes altså dette var urettferig fordi de ikke til en hver tid skulle gjøre det samme. De var bekymret for at noen emner ville være lette å holde foredrag om og bli vanskelige på prøve.. Dessuten var flere redde for at andre skulle få for mye gratis gjennom wikien.

Jeg var nok ikke forberedt på at elevene skulle være så redde for å prøve noe nytt, og dette gjaldt selvsagt ikke alle, men de det gjelder har jo en tendens til å bli veldig synlige og ikke minst hørbare.

Heldigvis hadde jeg lagt ut en undersøkelse på It´s learning der alle kunne si meningen sin i fred og ro, og da kom det i alle fall fram at noen av elevene syntes dette var litt spennende også.

Etter et par uker med stønning og sukking over hvor umulig dette er, er nå første gruppe i gang med å lage framføringer. Det går visst greit og de har vel blitt vant med tanken. Jeg har prøvd å forklare dem at de må ha en videre horisont enn bare til klasseromsdøra. Elevene i parallellklassene har gjerne helt andre vurderingssituasjoner, og hvem vet hva de finner på på andre skoler!

Det største problemet her var nok at vi skulle gjøre noe de ikke hadde gjort før. Det ukjente skremmer, i klasserommet som ellers, og jeg har nok en gang erfart at de som er mest kritiske til nye måter å gjøre ting på ikke er "gamle travere", men elever. De er utrolig konservative.

Og det er da jeg sukker og lurer på hvorfor jeg ikke bare kan gjøre det enkelt for meg selv. Power Point hver time og lærerforedrag, det synes elevene er, sikkert kjedelig, men trygt. Men når de må gjøre noe selv, og gjerne noe de ikke har gjort tusen ganger før, da blir det fort bråk.

Elevene senket skuldrene litt da jeg til slutt fikk forklart dem at et slikt opplegg kommer jeg jo med fordi jeg tror det vil gagne dem. Det er jo ikke for min egen del. Jeg kunne tatt minste motstands vei, men hvem er vel tjent med en lærer som gjør det?

Image: 'Rentrée / Back to school'
www.flickr.com/photos/47757737@N00/2807999906

torsdag 13. august 2009

Terningen er kastet!


Sommeren gikk like fort i år som i fjor, og plutselig var det tilbake på jobb igjen. Vi blir på en måte nullet litt ut vi lærere om sommeren, jobben vi forlater i juni er ikke den samme når vi kommer tilbake i august. Den kan faktisk være helt noe annet enn det vi forlot.

Det er en egen stemning på en skole den aller første dagen etter ferien, for vi vet aldri nok. Vi vet ikke helt hvilke klasser vi skal ha, og vi vet i alle fall ikke hvordan timeplanen vil se ut. Spenningen er til å ta og føle på, og hvem skal man være kontaktlærer for i år, mon tro?

Så kommer klassene og timeplanene, med forbehold om endringer som tenner et svakt håp hos dem som er tildelt 8.time fredag, og som gir et snev av angst for dem som har fått drømmejobben - for i år.

Når vi har forsonet oss med timeplanene, venter vi på klasselistene, hvilke elever kjenner vi, hvem forsvant i inntaket, og hvem hadde disse elevene i fjor og kan fortelle oss noe om hvordan klassen er?

Så legger vi planer, stikker hodene sammen, teller uker og dager, hvor lang tid bør det gå mellom hver stil, rekker vi å rette alt dette? Og vi norsklærere har vel en svak følelse av å ha bommet en gang i livet når vi innser nok en gang at i løpet av 4 timer i uken skal vi sette 3 forskjellige karakterer. .. Sukk.. Om noen kunne fått gjort noe med det..

Og på mandag kommer hovedpersonene, så får vi se om planleggingen denne uka har vært grundig nok. Har vel en viss følelse av at tidsnøden vil finne meg i år også.

Image: 'Dicey subject'
http://www.flickr.com/photos/19487674@N00/280763240

torsdag 28. mai 2009

When I´m 64?


The Beatles stilte seg noen spørsmål rundt det å bli gammel, will you still need me, var et av dem. Jeg og mange offentlig ansatte med meg, trenger i alle fall ikke lure på om samfunnet trenger oss i alderdommen, for i lys av de pågående forhandlingene om offentlig tjenestepensjon, virker det som om vi skal jobbe i alle fall til vi dør. Kanskje enda lengre hvis vi skal gå for full pott.

Jeg har ikke lyst til å syte og klage, jeg synes at vi alle må bidra for å få et så godt samfunn som mulig, og jeg betaler min skatt med et smil, selv om det av og til er litt stivt.

Rundt meg er det krisemaksimering, på skolen hvor jeg jobber er det allerede diskusjoner om hvordan man skal tilrettelegge for alle rullatorene som vi lærere kommer til å trenge om noen år.

Jeg har prøvd å sette meg inn i situasjonen, og forstår at ingenting vokser inn i himmelen, eldrebølgen kommer snart, og da er samfunnet best kjent med å ha de eldre yrkesaktive så lenge som mulig. Selvsagt.

Men er vi alltid tjent med at folk går i jobb til de stuper?

Hvordan skal det gå når beinskjøre lærere skal skubbe rullatorene sine fram i trange klasserom som allerede er en hinderløype av forskjellige ledninger som går på kryss og tvers. For samfunnet har jo ønsket seg en skole med PC til alle, og da må lærerne klatre og hoppe for ikke å snuble i ledningene.

Det fine vil jo kanskje være hvis man blir litt tunghørt, da kan man gjerne skru ned lyden på høreapparatet hvis man har en bråkete klasse, og tar vi av oss brillene så slipper vi kanskje å se dem også, hvis bare synet er blitt svakt nok. Tenk, lærere som hverken ser eller hører sine elever, ja, det vil vi ha!

Og så blir det jo fint hvis vi blir bittelitt pleietrengende, bare sånn at vi trenger hjelp til å komme oss av og på toalettet, da kan vi kanskje få ansatt noen sykepleiere, eller helsearbeidere på hver skole som kan ta seg av oss i løpet av dagen. Hjelpe oss på do, dråpe øynene våre i storefri o.s.v Men da må vi nok bygge ut skolene, for sykepleierene kommer kanskje med egen rullator, for de skal jo også gå til de er i sterk konkurranse med sine pasienter.

Jeg har en snikende følelse av at det er noe som er urettferdig her..

Jeg betaler dyrt for den utdanningen som samfunnet gjerne ville at jeg skulle ta. Vi må ha kvalifiserte lærere, sats på høyere utdanning… Så jeg satset jeg, og gikk mine 7 år, gjorde alt på normert tid og ble belønnet med et studielån som jeg i hverdagen ikke orker å tenke på, og nå skal jeg altså “straffes” fordi jeg kom “sent” ut i jobb. 26 år var jeg da jeg kunne tasse ut fra Universitetet i Bergen med hovedfaget mitt.

Og jeg er ikke engang den som kommer til å slite mest, i og med at jeg gikk rett fra videregående til studier, og rett ut i jobb.Jeg har aldri gått på folkehøyskole, har ikke fått eller har tenkt å få barn, aldri tatt et friår for å reise jorden rundt o.s.v. Dersom en har tatt seg slike friheter, skal det godt gjøres forstår jeg, å skaffe seg en anstendig pensjon før rullatoren må fram.

Jeg tenker i mitt stille sinn at det gjerne hadde vært rettferdig om jeg kunne få pensjonspoeng for mine beståtte eksamener ved universitetet? At samfunnet på en eller annen måte kunne sagt, “Jo, vi setter pris på at du orket å bruke 7 år av livet ditt, og tok opp et lån som vil forfølge det i alle år for å kunne bli en best mulig lærer for våre barn".”

Will you still need me? Will you still feed me, when I´m 64?

Image: 'Ladies'
http://www.flickr.com/photos/23718479@N00/2832395685

onsdag 20. mai 2009

Hit eit steg og dit eit steg


sang Ingebrigt Davik og beskrev dansen på skoleveien og forventningene til den verdenen som hver høst åpner seg for tusenvis av 1. klassinger. 6- åringer med marihøner på kjolene og all verdens forventninger. Trolig er dette de mest motiverte elevene i landet, klare som bare det for å suge til seg kunnskap, lære å lese, skrive, regne, få nye venner. Og med ubeskjedent mot går de løs på oppgavene, for tanken om at de kanskje ikke skal få det til, den har ikke slått ned enda.

Jeg bøyer meg i støvet for alle de lærerne som hver høst tar i mot disse små, lærerne som har lærermot nok til å vite at de skal så små kunnskapskorn, og at de skal følge disse elevene gjennom oppturer, men også gjennom de vanskelige nedturene, når skolen lenger ikke er den magiske plassen der man lærer alt. Lærere som skal gi de første ubehagelige tilbakemeldingene om at, nei, dette gikk visst ikke så greit, dette må du gjøre om igjen, øve mer på.

Jeg har tenkt mye på 1. klassinger i barneskolen i år, for jeg har vært så heldig å få følge en av dem på nært hold. Annenhver uke bor hun hos oss, yngste dattera til samboeren min, og siden august har jeg lært utrolig mye av å følge med på hennes første skritt inn i norsk skolehverdag.

Hun har det supert på skolen, flinke lærere som tar dem med på turer, lager temafester og oppmuntrer. Det er i det hele tatt mye glede.

Skolen hun og søsteren går på er en nynorskskole, og dette har satt tankene mine i sving. Jeg har selv jobbet på en nynorskskole og ser av lappene som kommer hjem i ranselen at de forteller den samme historien som mine egne erfaringer at slett ikke alle lærere som jobber på nynorskskoler behersker nynorsk.

Og hvor ligger som oftest nynorskskolene? Ofte er det skoler på "landet" som ikke kan velge og vrake i lærere. De har ikke råd til å la en god mattelærer gå forbi seg bare fordi han ikke behersker nynorsk. Men han vil likevel skrive "navn" øverst på matteprøven, og bidra til at det er denne skrivemåten av ordet som lagres i barnesinnet, og ikke det nynorske "namn".

Flisespikkeri? Kanskje det. Uansett har jeg gang på gang tatt meg i å synes synd på 6-åringen som strever med å orientere seg. Det er så mye nytt, bokstavene store og små, skal trekkes sammen og når de blir satt sammen blir de til fremmede ord for henne. "Pus søv", står det på lesearket. Hun vet godt hva det betyr, og leser for oss: "Pus sover". Hun vil si det på sin egen måte, med ord som hører hjemme i hennes bevissthet.

Skal man rette på slikt? Jeg aner ikke? Jeg har aldri før vært så tett på en 1.klassing og er selvsagt livredd for å virke negativ, samtidig ønsker jeg på hennes vegne at hun lærer det grundig fra begynnelsen av når hun først går på nynorskskole.

De elevene jeg hadde som hadde nynorsk som hovedmål skrev som oftest en god blanding av nynorsk og bokmål. Ikke rart, lærebøkene er på nynorsk (ofte et veldig arkaisk og sidrumpa nynorsk) mens alt rundt dem er bokmål. Også 6-åringen har merket seg dette. Hun forteller for eksempel at nesten alle bøkene på skolen (les skolebibliotek) er på bokmål.

Hva er det egentlig vi utsetter disse ungene for? De skal lære å lese og skrive, men de skal lære en minoritetsvariant av språket, ofte omgitt av voksne som ikke kan veilede dem skikkelig. Hvordan skal far kunne se over stilen til 4-klassingen og hjelpe henne å rette når han ikke reagerer på at substantiv i hankjønn har fått hunkjønnsbøying (m.a.o. likt som på bokmål)?

Eller hva med mattebøker der elevene treffer begrepet som de oppfatter som romle-kam, hva i all verden er det for noe? Høres ut som noe fra mumidalen, men det er det ikke, elevene legger trykket feil når de leser romle-kam, det er selvsagt romlekam det er snakk om. Bokmål, romlegeme. Ordet er vanskelig nok på bokmål, og blir for elever jeg har møtt, enda mer ubegripelig på nynorsk.

Jeg er ingen motstander av nynorsk, jeg skrev hovedoppgaven min på nynorsk, og har som sagt jobbet på en nynorskskole. Men jeg setter spørsmålstegn ved om vi er bevisste nok på hva det vil si å drive lese- og skriveopplæring på et skriftspråk som skiller seg fra skriftspråket til majoriteten i landet, men som likevel er så likt at det lett kan forveksles.

Det er mye snakk om ressursbruk i skolen, om vi lærere er kompetente nok o.s.v. Lese og skriveferdigheter skal være viktige i alle fag, må vi ikke da sikre oss at de som jobber på en nynorskskole behersker denne måten å skrive på, slik at de ikke bidrar til å språkforvirre elevene? Bør ikke bibliotekene der bare ha nynorskbøker for de laveste trinnene slik at elevene blir fortrolige med denne måten å skrive på? Hva med foreldrene, hvilke oppfordringer går til dem når de skal hjelpe ungene sine med et skriftspråk de ikke behersker selv?Og hvilke krav settes til lærebøker?

Da jeg jobbet på nynorskskolen gikk mye av tiden min til å forklare hva som stod i lærebøkene. Eksempelet med "romlekam" er alt nevnt, men det var flere. I ungdomsskolen var fremdeles forholdsvis frekvente ord som for eksempel "røynda" og "handsame" helt ubegripelige for mange av elevene. Gang på gang kom de og spurte, og jeg måtte oversette, "røynda er virkeligheten", og elevene sukket "hvorfor kan de ikke bare skrive det da?" Ja, hvorfor kan de ikke det? Hvorfor kan det ikke skrives gode lærebøker på forståelig nynorsk? Mye av det som finnes i skolen i dag er stivbeinte direkte oversettelser fra bokmål, der en eller annen som har en kjeppehest om hvordan nynorsk bør være, har fått boltre seg i konservative former. Er det til elevenes beste?

6-åringen skal skrive 3 setninger om et bilde i boka. "Pus sover", skriver hun, "bra", sier far, mens stemor hvisker i bakgrunnen at det egentlig heter enten "søv" eller klammeform "søver"., men at jeg ikke vet om dette er noe å gjøre 6-åringen oppmerksom på nå. Hun lærer det sikkert senere.. kanskje..

Image: 'DSCN0011'
www.flickr.com/photos/41968782@N00/140255210

torsdag 23. april 2009

Litt om alt og ingenting

Hu hei så fort tiden går. Ikke det at jeg ikke ble advart. Etter påske blir det kaos har jeg hørt helt siden jeg satte lærerfoten innenfor døra på videregående. De tullet ikke, mine mer erfarne kollegaer.

Det er vippeprøver og heldagsprøver og russetid og dårlig tid. Pulten min er, om mulig, enda mer rotete enn den har vært før. Noe jeg egentlig har skjems litt over ovenfor mer ryddige lærere som jeg deler kontor med, men på et foredrag jeg fikk være med på i dag, fikk jeg se bildet av pulten til Albert Einstein, og den så helt ut som min! Godt å være i godt selskap.

Godt selskap var det og på avsluttende del av Ikt og ledelse -samling som jeg og Inger Hilde fikk være med på i dag. Siden dette var siste gang, fikk ledelsen ha med seg noen og det var, som så mye annet, et tilbud vi ikke kunne takke nei til.

Intens og nyttig dag, særlig spennende var det å høre om hva skoler rundt omkring i fylket har fått til. Mange tanker i hodet som kanskje kan bli til noe etterhvert, men akkurat i kveld er jeg for trøtt til å sette dem i system.

Og snart skal jeg skrive et krast innlegg om Frp sin utdanningspolitikk, hvis den kan kalles det, for den irriterer meg så grenseløst at jeg nesten ikke får fred!

tirsdag 31. mars 2009

Korridorelevene


Mye har blitt sagt og ment om korridorpasienter i samfunnsdebatten. Og da jeg var på vei til kontoret mitt nettopp nå, slo det meg, vi har korridorelever her på skolen.

Bortover gangen ser jeg kollegaene mine sitte utenfor hver sitt klasserom og snakke med elever. Her skal vi diskutere måloppnåelse, karakterer, veien videre, hvordan det går sosialt..

Er ikke en forutsetning for en vellykket elev/fagsamtale at begge parter er komfortable i situasjonen? Går det ann for en 16-17 åring å føle seg komfortabel på en stol untenfor klasserommet når medelever og andre lærere toger forbi?

Det er sikkert feil å ta samtalene på denne måten, men hvordan skal vi ellers gjøre det? St. Svithun hvor jeg jobber, står tålmodig i kø for å bli pusset opp og modernisert. Inntil politikerene finner pengene, må vi gjøre så godt vi kan.

Her er det 22 klasser, hvis jeg ikke tar helt feil, rundt 600 elever. Alle disse skal ha elevsamtale med kontaktlærer, og fagsamtale med fag lærerene sine. Dette blir mange samtaler, og lang tid i korridoren.

Det er ikke alltid så ille. Vi har et grupperom. Og et "lager-grupperom" som er utenfor det egentlige grupperommet. Vi kan i teorien ha samtaler i begge de to rommene på likt, men da må de som sitter i det ytterste godta at de fra det innerste rommet valser gjennom. Dessuten, begge disse rommene er ofte reservert til elever som skal ha en ekstra prøve..

Og så har vi rommet til helsesøster, som vi kan bruke hvis ikke hun er der, og ingen har prøve der..

Det går vel og ann å ha en samtale i et møterom som ligger i personalrommet, men der er det jo ofte møter da, eller hmm, man kan vel treffe på noen som har prøve der også..

Jeg husker da jeg jobbet på ungdomsskole, der ventet vi og på nye bygg og utbedring. Vi syntes situasjonen var håpløs, da hver klasse kun hadde et grupperom til disposisjon, vi trengte jo så mange flere..

Slikt sett har møte med videregående vært en kald dusj.

Og jeg tenker at alle de som mener så mye om skole, de som bestemmer ting, de som pålegger oss samtaler med elevene, de må kanskje først jobbe for at det skal finnes rom rundt omkring til å gjøre dette i?

For all del, elev og fagsamtalene er kjempenyttige, både for meg og elevene mine, jeg skulle bare ønske jeg kunne hatt samtaler med dem et sted der de faktisk klarte å slappe av. Har en følelse av at slike samtaler ville blitt enda nyttigere da.

fredag 27. mars 2009

Gode dager.


Nå kan vi alle fryde oss over at vi ikke trenger å kjøpe minibuss, i følge utdanningsdirektoratet
noe vi selvsagt er glade for! Jeg er også veldig glad for at det finnes folk som Marita ,som er engasjerte, skriver kronikker og får satt arbeidssituasjonen vår på dagsorden!

Det er kanskje fordi det er fredag i dag, kanskje fordi jeg kan avlyse øvelseskjøring med minibuss og kanskje fordi det snart er påskeferie (hvem sa ferie, får inn 5 bunker jeg da, to i norsk og 3 i religion..), men denne uken har jeg gått og tenkt litt på hvor godt jeg tross alt trives i yrket mitt.

Jeg har hatt fagsamtaler med flere av klassene mine denne uken, og elevene er så positive og gode! Fagsamtalene ligger jo ofte som et uoverstigelig fjell i horisonten, men jeg må si at når jeg først er i gang, tror jeg dette er en viktig prosess både for elevene og meg. Har bedt dem om å kommentere undervisningen, og det gjør de på en skikkelig og voksen måte. De klarer å sette ord på hva de føler de har noe igjen for og hva som bare går dem hus forbi.

Og, jeg er ikke mer blasert enn at det jubler inni meg når en elev sier at" den og den timen var god, da lærte jeg..."

Her på Svithun er vi også med i "Læring for alle" som handler om læringsstrategier og å gjøre elevene bevisste på hvilke strategier de har mest utbytte av.

I den forbindelsen har vi enkelte ting vi skal introdusere dem for i 1. klasse. Denne uka hadde vi om drama i 1. klasse norsk, og jeg ba dem, litt halvhjertet, om å lage VØL-skjema. Vet- Ønsker å lære- Lært.

Litt halvhjertet fordi jeg hadde vondt for å se for meg at de skulle klare å klekke ut noe fornuftig å ha i "ønsker å lære"-boksen. Så godt det er å ta feil av slikt! Elevene var kjempeengasjerte de, noen ønsket å lære teaterhistorie, om de store dramatikerene, mer om sjangeren, hvordan skrive drama. Det som overrasket meg mest var at de var så ivrige etter å få si hva nettopp de hadde notert seg at de ønsket å lære mer om.

Som om det ikke er nok å trives i klasserommet sammen med elevene, så er jeg også så heldig å ha inspirerende og gode kollegaer. Kontoret jeg hører til på, byr på det meste. Her er erfaring og nytenking ikke motsetninger, men gode parhester som drar i samme retning. Vi har spennende diskusjoner på tvers av fag og klasser, og det er alltid noen å spørre om råd dersom man er i tvil. Det er viktig det! Tenk å være lærer uten å ha noen å rådføre seg med..

Og dersom alle på kontoret er ute så søker jeg meg til mitt digitale nettverk og twittrer etter hjelp der. Et slikt Personlig Lærende Nettverk er utrolig verdifullt, og siden jeg har Inger Hilde på kontoret, så skal visst hun og jeg ha et innlegg om dette neste planleggingsdag. Det gleder jeg meg til, for å fortelle andre om ting som fungerer og letter arbeidet, det er alltid en god ting.

Image: 'Pick one, or more'
www.flickr.com/photos/71088059@N00/518591731

tirsdag 17. mars 2009

“Himla kjekt” i Haugesund!

Alltid kjekt å komme “hjem” til Haugesund, og i forbindelse med Rogalandskonferansen har jeg valgt å bo hos foreldrene mine og ikke på hotellet. Det er godt å bli litt tatt vare på, særlig når jeg har pådratt meg nok en forkjølelse, og en aldri så liten smule feber.

2566053406_a7bd3b6e55_m 

Det virker kanskje litt unødvendig å skrive at en har hatt feber, MEN, tross nedsatt allmenntilstand, så kan jeg med hånden på hjertet fortelle at jeg, trolig for første gang i mitt liv, ikke har kjedet meg på et eneste foredrag i dag!

Da klokka var fire hadde jeg spist opp alle halspastillene og kunne bare puste gjennom munnen (nesten var helt blokkert), men likevel holdt jeg ut den siste delen av Arne Krokan sitt innlegg.

Jeg har tatt notater som en gal i hele dag fordi jeg ville skrive et blogginnlegg om dagen i dag. Så kom jeg på at jeg heller ikke har fått blogget om workshopen som Marita Aksnes og Leif Harboe hadde på St. Svithun heller. Slik er det når begivenhetene står i kø, men at workshopen var en nyttig ting kan ingen komme fra.

Tilbake til dagen i dag, jeg klarer nok ikke å oppsummere dette i et blogginnlegg, men kan i alle fall nevne hva jeg har hørt i dag.

Den første vi fikk høre i dag var Gjert Langfeldt fra Universitetet i Kristiansand som hadde overskriften Ansvar og kvalitet, strategier for styring i skolen. Jeg var nok ikke egentlig helt i målgruppa her, var nok helst beregnet på skoleledere. Likevel, vi er jo alle ledere i klasserommene, (håper jeg). Det var uansett spennende å høre hans tanker om skole og styring.

Deretter fikk vi via videokonferanse, med de obligatoriske tekniske problemene (ja, det skjer for alle) et spennende foredrag av Tom Tiller som hadde fått tittelen Læringens færing –kunnskap og kompetanse.

Deretter snakket Lars Helle om Læringsretta vurdering, en veldig inspirerende time som i alle fall fikk med til å gå i tenkeboksen. Han advarte blant annet mot å gi tilbekemeldinger som er for standarliserte (hvordan passer f.eks Markin inn her..) og gjorde oss oppmerksomme på hvor lett det er å være generell på positive tilbakemeldinger (mye bra her) og spesifikk på det negative, da gir vi eksempler på hva som var feil…

Jeg ble enig med meg selv om å prøve å være mer spesifikk på positive sider ved elevtekstene, vet jeg ofte er mest opptatt av å vise feil..

Kunne sagt mye mer om dette foredraget, men det får være til en annen gang.

Til sist var det en dobbel forelesning av Arne Krokan om digital kompetanse – digital dannelse. Det var utrolig godt å sitte der i salen og kjenne igjen det han snakket om. Jeg er absolutt ingen superbruker på “alt det nye”, men har i alle fall følelsen av at jeg klarer å henge med!

Summingen fra salen fortalte meg at mange lærere føler seg ganske parkert nå som PC-en har inntatt klasserommet. Og jeg tenker at vi må ikke tillate oss å bli parkerte, alle som har tenkt å fortsette å være i skolen må ta dette innover seg. Jo mer Krokan snakket ,jo mer tenkte jeg på egen praksis, fikk ideer til opplegg, koblet det mor workshoppen vi hadde på Svithun..Jeg synes det er utrolig spennende tider, og gleder meg til å prøve mer og mer i klasserommet.

Og at nettet er kommet til klasserommet for å bli, det tror jeg jammen jeg må blogge om en annen gang.

 

Image: 'Risøy Bridge, Haugesund'
www.flickr.com/photos/98242847@N00/2566053406

fredag 20. februar 2009

Eventyret om Udir og Stilkladden


Etter å ha lest Lektor Aksnes' blogg om Udirs forslag til endring i opplæringsloven, ble jeg motløs. Ikke fordi innlegget var dårlig, det var glimrende skrevet, men fordi jeg er så lei av alle de virkelighetsfjerne som har innflytelse på hverdagen min.

Jeg fikk litt lyst til å skrive et lite eventyr, fordi eventyr er også ganske virkelighetsfjerne.

Det var en gang, og dessverre er det ikke altfor lenge siden, kanskje er det til og med nettopp nå, et stort og stygt udyr.. Nei, vent litt Udir, skal det være, et stort og uvitende Udir som bodde langt, langt borte fra virkeligheten.

Den som bodde i virkeligheten var Stilkladden, en optimistisk fyr som var norsklærer av yrke. "Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den," sa Stilkladden muntert, og logget inn på It's learning for å føre dagens fravær.

Og jammen var det godt at Stilkladden førte fravær, for det var slettes ikke få av elevene hans som hadde møtt vanskeligheter med å komme seg til skolen denne dagen, utgjort var det, ettersom det var VURDERINGSSITUASJON i 5. time.

Stilkladden skrev pliktoppfyllende inn i fraværsrubrikkene, mens han tenkte at det var jo trist da at så mange elever var blitt syke, akkurat i dag. Og så trist at en av elevene hadde funnet hamsteren sin død, og rett og slett ikke maktet å komme på skolen denne dagen.

Da 5. time kom, og Stilkladden kom inn i klasserommet sitt, tok han selvsagt opprop, "å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre," sukket Stilkladden, og innså at i tillegg til de 7 syke elevene han alt hadde registrert, var det nå 5 til som manglet i klasserommet. Ingen hadde sett eller hørt noe til dem.

"Tja, elevene har jo rett på vurdering,"tenkte Stilkladden, det var helt tydelig, for det hadde det mektige Udiret sagt. Ja, for det var mektig, selv om det bodde langt, langt borte fra virkeligheten, og visstnok var både døvt og blindt for alt som foregikk der.

Stilkladden hadde ikke annet valg enn å sende ut melding på It's learning om at neste time, altså om to dager, ville det bli ny VURDERINGSSITUASJON for de som hadde gått glipp av den forrige. For de elevene som faktisk hadde hatt prøven, laget han en innlevering, slik at de ikke skulle forstyrre de elevene som hadde prøve. Stilkladden gruet seg litt for når han skulle få tid til å gi tilbakemelding på alle disse ekstre innleveringene, men det fantes vel en råd med det og. Han fikk jobbe litt utover natta, for det er slikt som Stilkladder ofte må gjøre..

Så fikk Stilkladden mail fra to elever, de skulle være bortreist om to dager, og kunne ikke ha vurderingssituasjon da, så Stilkladden svarte dem at vi prøver å finne en tid, og foreslo en onsdag, men det var uaktuelt, for da skulle de ta igjen en annen vurderingssituasjon, men det er, som du sikkert forstår, et annet eventyr.

Da de to dagene var gått, møtte Stilkladden opp med nylaget prøve til alle som hadde vært syke (minus de to på ferie), og med ny innleveringsoppgave til resten.

Av de som ikke hadde hatt prøven, møtte han tre stridige elever som hardnakket nektet for å ha fått beskjed om at de skulle ha ny vurderingssituasjon. "Ha! It's learning!", fnyste de, "du kan ikke forvente at vi skal følge med DER!Det er ditt ansvar og ikke vårt at du sørger for å ha VURDERINGSGRUNNLAG!"

I tillegg til de tre stridige elevene, var det også en elev som mente at han hadde hatt nok vuderingssituasjoner dette semesteret, og at Stilkladden heller fikk bruke det han hadde til å sette karakter, for denne eleven var slettes ikke interessert i å bli vurdert flere ganger.

Og slik holdt det på, til langt inn i neste vurderingssituasjon, da mystisk sykdom igjen slo til i Stilkladdens klasse, og han igjen ,måtte lage ekstra oppgaver, kjøre slalåm mellom elever som hadde tusen gode grunner til å være andre steder enn i klasserommet, og jakte på rom, tid og mulighet for å få vurdert elevene igjen, for det var jo, tross alt, Stilkladdens ansvar, må vite.

Snipp snapp snute, dette eventyret er nok dessverre fortsatt i rute. Stilkladder landet rundt kaver seg halvt i hel for å leve opp til forventningene fra et Udir de aldri ser, men bare får papirer fra. Papirer som sier at Stilkladdene må skjerpe seg og bli sitt ansvar for å vurdere (fraværende) elever, enda mer bevisst.

Og savner du en moral i dette eventyret, så gjør jeg det og. For det finnes ingen moral i at man skal oppdra folk til ikke å være pliktoppfyllende, til ikke å ta ansvar. Det blir spennende å se når elever som har gått ut 3. gym uten å måtte ta ansvar skal møte universitets- og høyskolesystem, for ikke å snakke om når de skal møte virekligheten, der de aller, aller fleste, utenom Udir bor.

Image: 'midsummwhere night'
www.flickr.com/photos/24062878@N03/2423017040





mandag 9. februar 2009

På gjengrodde stier, eller faglig- pedagogisk dag

Det er mye jeg kunne skrevet om faglig-pedagogisk dag på Universitetet i Bergen 2009. Jeg kunne skrevet om den rare følelsen jeg fikk da jeg for første gang siden jeg avsluttet studiene mine våren 2003, atter ankom universitetsområdet. Om hvordan det å gå rundt opp på høyden fikk meg til å huske ting jeg hadde glemt, eller hvordan jeg flere ganger tok meg i å hilse på folk som jeg har tatt et grunnfag med, men som jeg ikke lenger husker navnet på.

Men, jeg skal la mitt sentimentale gjensyn med universitetet ligge, og heller skrive litt om forelesningene jeg fikk med meg.

Først ut var Historisk identitet og tilegnelse av historisk fellesskap v. Egil H. Olsvik. En spennende to-timers forelesning om temaene;

Hva er filosofi – og hva er så historie?
Hvordan tilegnes historien?
Hvorfor bry seg med historiens filosofi?
Kan tanken strekkes ut over samtiden?
Å bli ”oppkalt” av historien
Hvordan får historien betydning?
Historiens poetikk
”Jeg” og historien.

Med andre ord, her var det mye spennende på en gang, og til å begynne med sleit jeg litt med konsentrasjonen, for jeg var så oppstemt av å endelig være tilbake i en forelesningssal.

Deretter var jeg innom en forelesning om Vennskap og kjærlighet hos Weregland, der Jørgen Sejersted tok for seg dette temaet generelt hos Wergeland og spesielt i verket Skabelsen, Mennesket og Messias. Et verk som jeg kunne lite om da jeg kom, men følte meg noe klokere på da jeg gikk.

Til slutt, da beina mine var kalde og våte av alt slapset i Bergen skulle jeg på en forelesningen Polyfoni og kreativitet i skriveundervisningen – kollektiv veiledning, responsgrupper og blogging som læringspotensialer i den videregående skolen ved Randi Brodersen.

Jeg sleit litt med motivasjonen i og med at jeg ble gående en time å vente på denne forelesningen, men var likevel spent på hva denne forelesningen ville bringe, ikke minst i forhold til dette med blogging.

Det ble interessant, men dessverre var det bare satt av en time til denne forelesningen, og det var dumt, fordi den åpnet for så mange spennende diskusjoner.

Prosessorientert skriving, som Brodersen hevdet ville kunne gjøre rettearbeid lettere. Diskusjon i gruppa om man da skulle gi karakter på flere utkast av teksten, eller bare på det siste.

Selv har jeg jobbet mye med prosessorientert i grunnskolen, men ikke fått brukt det så mye i videregående. Det er sikkert noe å hente her, jeg må bare pønske ut hvordan, og fikk med meg noen tanker rundt dette.

Ellers ble dette en veldig diskusjonspreget forelesning, der vi hele tiden ble oppfordret til å dele erfaringer fra skrivetrening og bruk av f.eks blogg.

Merket meg at få av de frammøtte hadde egen erfaring med bruk av blogg i skolen, og at mange var veldig nysgjerrige på hva og hvordan dette kan brukes.

Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og tenker at jeg for en gangs skyld skal følge oppfordring fra foreleser og sende en mail i etterkant. Alltid spennende å ha kontakter som er interessert i det samme som meg.

torsdag 5. februar 2009

Lekser

Jeg er stort sett en glad person. Man må ha litt humør for å være lærer, tenker jeg. For det er så mye som skal tåles.

Jeg tåler at det er slaps ute, jeg tåler å kjøre i kø fra Klepp til Stavanger hver morgen, jeg tåler rettebunker og nynorskvegring, jeg tåler økt krav til dokumentasjon,jeg tåler de som alltid forteller meg at jeg har for lang ferie, jeg tåler elever som hadde mye snillere lærer i fjor... Men...

Jeg kjenner at jeg ikke tåler at noen som er milevis fra min hverdagsvirkelighet går ut i media og sier at egentlig kan elever bare la være å gjøre lekser! For det står ikke i loven at de må! Og dessuten, så synes noen at lekser er litt teit, for da kan det (grøss og gru) være at noen blir flinkere enn andre...

Javel. Tanken er altså at barn fra ressurssterke hjem får mer hjelp hjemme til lekser og derfor blir for gode i forhold til sine klassekammerater fra ressurssvake hjem?

Ringer det ingen bjeller her? Noen skoleklokker? Noen minner om Pisa-undersøkelser?

Skal vi passe på at ingen blir for flinke? Skal vi ta vekk leksene for å sørge for å holde alle på samme nivå?!Kjellbjørg Lunde ser ut til å mene dette.

Om vi tar vekk leksene. Vil de ressurssterke foreldrene slutte å engasjerer seg i ungene sine sitt skolearbeid da? Neppe.. Og de ressurssvake som kanskje allerede sliter med å følge opp, hva vil skje der?

Hvis vi tenker på barn og unge som er aktive i sport og idrett, eller kanskje spiller et instrument på fritiden. Skal vi si til dem at de ikke må øve utenom oppsatt trening, slik at de ikke risikerer å bli bedre enn de andre?

Når alt dette er sagt, så kan det godt hende at lekser ikke er svaret på alt, men det må da være opp til oss i skolen å avgjøre hvilke arbeidsmetoder som passer hos oss.

Det som er vanskelig å tåle er at noen uten bakkekontakt plutselig er ute i media og forpurrer hverdagen til mange lærere. I fjor jobbet jeg i ungdomsskolen. Jeg ser levende for meg hvordan dagen i dag kunne blitt dersom de skoletrette hadde fått med seg denne nyheten. "Nei, jeg har ikke gjort leksen, og du kan ikke gi meg anmerkning, det står i loven.."

Og den dagen elevene forlater skolen for å ta fatt på universitets og høyskolestudier uten å ha antydning til arbeidsvaner? Den som tåler får se.

torsdag 29. januar 2009

7 uvesentlige ting om meg

Har blitt utfordret av Inger Hilde til å skrive 7 uvesentlige ting om meg.. En slags kjedebloggting dette, men jeg kjenner ikke så mange andre bloggere, så det strander nok her, hvis iikke jeg tar det som en "koseoppgave" for elevene sin blogg en gang.

Her er 7 uvesentlige ting om meg:

1. Jeg har aldri skiftet bleier på et barn, men jeg har gjort det på gamle folk
2. Jeg liker ikke Alf Prøysen.
3. Jeg tolker drømmene mine
4. En gang oppdaget jeg 10 kyr i hagen min, det var skummelt!
5. Jeg tror egentlig ikke så mye på spøkelser, men skrekken er likevel å se et barnespøkelse.. vææ
6. Jeg takler ikke at folk lar det regne lenge på frontruta før de setter på vindusviskerene
7. Jeg er så nærsynt at jeg må ha på meg briller til og med hvis jeg skal gå gjennom et mørkt rom .

onsdag 14. januar 2009

Blind høne finner gullkorn

For tiden jobber norskklassene mine med kommunikasjon og språkfunksjoner, argumentasjon og virkemidler, og jeg har brukt litt tid på å prøve å gjøre dette stoffet til noe mer enn bare babbel fra min side.

Litt babbel blir det jo alltid likevel, og det er klart det er grenser for hvor givende, og ikke minst nyttig, elevene synes det er å kunne skille appelativ, ekspressiv og informativ språkbruk...

Men så, hadde jeg satt opp noen oppgaver fra Panorama som elevene skulle gjøre, og det var her den blinde høna fant kornet sitt. En av oppgavene de skulle gjøre, var å skrive en informativ bruksanvisning for hvordan en kan høre nettradio, eller hvordan en skriver tekstmelding. For mottakeren skulle fenomenet være ukjent, og mottakeren skulle være en dame på 73 år.

Jeg hadde satt opp mange oppgaver, men de fleste elevene fikk kun jobbet med denne. De engasjerte seg virkelig i oppgaven, og vi fikk mange diskusjoner på hva man egentlig kan forvente av en dame på 73 år, noen mente at dette var enkelt, og hadde til og med erfaring i opplæring av bestemødre på sms. Andre derimot mente at oppgaven var nesten umulig.

Vi fikk diskutert språkbruk, nei, det er ikke sikkert at en 73 åring vet hva "ikonet" er når hun logger seg på en PC. Vi fikk diskutert hvor mye innstilling har å si hos den som skal lære, tror damen selv at hun kan klare å mestre dette, osv.

En annen, etter hvert hissig, debatt var om denne damen burde lære å bruke T9 funksjonen på mobilen, altså den automatiske ordboken. Det er ikke ofte elevene blir så ivrige i diskusjoner og faktisk bryr seg så mye om det vi diskuterer at de nesten blir litt høyrøsta!

En veldig ok time, som jeg skal kjøre i reprise med den andre klassen jeg har i dag. De skal i tillegg få lov til å publisere bruksanvisningen sin på bloggen, og kommentere hvordan det var å arbeide med dette.

Til slutt, skal vi som i den andre klassen kose oss med et klipp fra you tube som virkelig sier noe om kommunikasjon...