onsdag 20. mai 2009

Hit eit steg og dit eit steg


sang Ingebrigt Davik og beskrev dansen på skoleveien og forventningene til den verdenen som hver høst åpner seg for tusenvis av 1. klassinger. 6- åringer med marihøner på kjolene og all verdens forventninger. Trolig er dette de mest motiverte elevene i landet, klare som bare det for å suge til seg kunnskap, lære å lese, skrive, regne, få nye venner. Og med ubeskjedent mot går de løs på oppgavene, for tanken om at de kanskje ikke skal få det til, den har ikke slått ned enda.

Jeg bøyer meg i støvet for alle de lærerne som hver høst tar i mot disse små, lærerne som har lærermot nok til å vite at de skal så små kunnskapskorn, og at de skal følge disse elevene gjennom oppturer, men også gjennom de vanskelige nedturene, når skolen lenger ikke er den magiske plassen der man lærer alt. Lærere som skal gi de første ubehagelige tilbakemeldingene om at, nei, dette gikk visst ikke så greit, dette må du gjøre om igjen, øve mer på.

Jeg har tenkt mye på 1. klassinger i barneskolen i år, for jeg har vært så heldig å få følge en av dem på nært hold. Annenhver uke bor hun hos oss, yngste dattera til samboeren min, og siden august har jeg lært utrolig mye av å følge med på hennes første skritt inn i norsk skolehverdag.

Hun har det supert på skolen, flinke lærere som tar dem med på turer, lager temafester og oppmuntrer. Det er i det hele tatt mye glede.

Skolen hun og søsteren går på er en nynorskskole, og dette har satt tankene mine i sving. Jeg har selv jobbet på en nynorskskole og ser av lappene som kommer hjem i ranselen at de forteller den samme historien som mine egne erfaringer at slett ikke alle lærere som jobber på nynorskskoler behersker nynorsk.

Og hvor ligger som oftest nynorskskolene? Ofte er det skoler på "landet" som ikke kan velge og vrake i lærere. De har ikke råd til å la en god mattelærer gå forbi seg bare fordi han ikke behersker nynorsk. Men han vil likevel skrive "navn" øverst på matteprøven, og bidra til at det er denne skrivemåten av ordet som lagres i barnesinnet, og ikke det nynorske "namn".

Flisespikkeri? Kanskje det. Uansett har jeg gang på gang tatt meg i å synes synd på 6-åringen som strever med å orientere seg. Det er så mye nytt, bokstavene store og små, skal trekkes sammen og når de blir satt sammen blir de til fremmede ord for henne. "Pus søv", står det på lesearket. Hun vet godt hva det betyr, og leser for oss: "Pus sover". Hun vil si det på sin egen måte, med ord som hører hjemme i hennes bevissthet.

Skal man rette på slikt? Jeg aner ikke? Jeg har aldri før vært så tett på en 1.klassing og er selvsagt livredd for å virke negativ, samtidig ønsker jeg på hennes vegne at hun lærer det grundig fra begynnelsen av når hun først går på nynorskskole.

De elevene jeg hadde som hadde nynorsk som hovedmål skrev som oftest en god blanding av nynorsk og bokmål. Ikke rart, lærebøkene er på nynorsk (ofte et veldig arkaisk og sidrumpa nynorsk) mens alt rundt dem er bokmål. Også 6-åringen har merket seg dette. Hun forteller for eksempel at nesten alle bøkene på skolen (les skolebibliotek) er på bokmål.

Hva er det egentlig vi utsetter disse ungene for? De skal lære å lese og skrive, men de skal lære en minoritetsvariant av språket, ofte omgitt av voksne som ikke kan veilede dem skikkelig. Hvordan skal far kunne se over stilen til 4-klassingen og hjelpe henne å rette når han ikke reagerer på at substantiv i hankjønn har fått hunkjønnsbøying (m.a.o. likt som på bokmål)?

Eller hva med mattebøker der elevene treffer begrepet som de oppfatter som romle-kam, hva i all verden er det for noe? Høres ut som noe fra mumidalen, men det er det ikke, elevene legger trykket feil når de leser romle-kam, det er selvsagt romlekam det er snakk om. Bokmål, romlegeme. Ordet er vanskelig nok på bokmål, og blir for elever jeg har møtt, enda mer ubegripelig på nynorsk.

Jeg er ingen motstander av nynorsk, jeg skrev hovedoppgaven min på nynorsk, og har som sagt jobbet på en nynorskskole. Men jeg setter spørsmålstegn ved om vi er bevisste nok på hva det vil si å drive lese- og skriveopplæring på et skriftspråk som skiller seg fra skriftspråket til majoriteten i landet, men som likevel er så likt at det lett kan forveksles.

Det er mye snakk om ressursbruk i skolen, om vi lærere er kompetente nok o.s.v. Lese og skriveferdigheter skal være viktige i alle fag, må vi ikke da sikre oss at de som jobber på en nynorskskole behersker denne måten å skrive på, slik at de ikke bidrar til å språkforvirre elevene? Bør ikke bibliotekene der bare ha nynorskbøker for de laveste trinnene slik at elevene blir fortrolige med denne måten å skrive på? Hva med foreldrene, hvilke oppfordringer går til dem når de skal hjelpe ungene sine med et skriftspråk de ikke behersker selv?Og hvilke krav settes til lærebøker?

Da jeg jobbet på nynorskskolen gikk mye av tiden min til å forklare hva som stod i lærebøkene. Eksempelet med "romlekam" er alt nevnt, men det var flere. I ungdomsskolen var fremdeles forholdsvis frekvente ord som for eksempel "røynda" og "handsame" helt ubegripelige for mange av elevene. Gang på gang kom de og spurte, og jeg måtte oversette, "røynda er virkeligheten", og elevene sukket "hvorfor kan de ikke bare skrive det da?" Ja, hvorfor kan de ikke det? Hvorfor kan det ikke skrives gode lærebøker på forståelig nynorsk? Mye av det som finnes i skolen i dag er stivbeinte direkte oversettelser fra bokmål, der en eller annen som har en kjeppehest om hvordan nynorsk bør være, har fått boltre seg i konservative former. Er det til elevenes beste?

6-åringen skal skrive 3 setninger om et bilde i boka. "Pus sover", skriver hun, "bra", sier far, mens stemor hvisker i bakgrunnen at det egentlig heter enten "søv" eller klammeform "søver"., men at jeg ikke vet om dette er noe å gjøre 6-åringen oppmerksom på nå. Hun lærer det sikkert senere.. kanskje..

Image: 'DSCN0011'
www.flickr.com/photos/41968782@N00/140255210

2 kommentarer:

Ingunn sa...

Takk for et viktig og nyansert innlegg i debatten om våre to målformer og kanskje ikke minst om verdien av å lære noe riktig fra begynnelsen av. Problemene du peker på gjelder dessverre ikke bare for nynorsk, jeg har selv hatt kolleger som ikke kan skrive riktig bokmål hverken på tavla eller på brev hjem, og mine barns lærere har også noen ganger avslørt manglende kjennskap til norsk rettskrivning. Men nynorsken er nok enda mer utsatt fordi den er minoritetsspråket her, og jeg antar at påvirkningen fra bokmål må være konstant. Jeg skulle virkelig ønske at vi kunne fått ett norsk skriftspråk - det var synd at samnorskdebatten ikke førte til noe den gangen for 50 år siden! Det hadde gjort livet lettere for mange norsklærere (selv retter jeg sidemålstekster på nynorsk i dag, og ser ikke at fremtiden for nn ligger i å tvinge Østlandsungdommen til å lære dette. Det går tydeligvis ikke).

Inger Hilde sa...

Gode poeng i innlegget ditt. Jeg tror det med fordel kan settes fokus på at det å skrive er en grunnleggende ferdighet det skal jobbes med i alle fag i skolen, ikke bare i norsk.

Jeg ønsker i likhet med Ingunn ett norsk skriftspråk. I det minste burde det være mulig å få til en skikkelig debatt om dette.