Slik var det også denne uken da jeg satt og lurte på hva eleven egentlig ville si. Så jeg leste høyt, og mumlet for meg selv, "gir dette mening?" "Nei, slik går det ikke an å si det", sa det ved siden av meg. Der satt hun, språkkonsulenten, stedatteren min på 10 år. Tydelig oppbrakt over at elever på videregående kunne skrive en så klønete setning.
"Kanskje jeg skulle fortelle elevene mine at en 10-åring retter språket deres?" foreslo jeg, men å nei, det kunne jeg ikke, de var sikkert mye flinkere enn henne til skriving og slikt. Tja. Jeg fortalte henne da om hvilke feiltyper jeg for eksempel kan finne i en tekst. Som navn skrevet med liten bokstav, at de skriver "i fjord" når de skal fortelle om året som har vært og så videre.
10-åringen var sjokkert. At de ikke visste bedre. Og da snakket vi litt om hva som kan gjøre at vi begynner å skrive mye feil. Dialektbruk for eksempel, selv vil hun helst skrive dialekt hele veien så lenge det ikke er skolearbeid, men jeg prøver å telle henne fra det. Og jeg prøver å være et godt forbilde når jeg sender henne sms, det er nok av andre som vil plante dialektformer og sms-forkortelser i rettskrivingsminnet hennes, noe jeg ikke har lyst til å bidra til.
Jeg tror faktisk at sms-språk og mer bruk av dialekt i skrift vil gjøre noe med skriftspråket vårt på sikt, og jeg tror og at det kan være spennende og kjekt å få leke seg med språket, men jeg tror også at man skal beherske noe før man begynner å leke seg med det. I alle fall språket.
Hun kom meg ikke helt i møte med dialektdiskusjonen, å skrive på dialekt har en slags status og har nok også noe med identitet å gjøre, og hva norsklærerstemoren måtte mene kommer nok litt langt ned på lista over ting som spiller inn på hvordan hun vil skrive.
Diskusjonen rundt dialektbrukt begynte nok å bli litt kjedelig, for plutselig tok hun grep og vrei samtalen inn på noe annet. "Det er ikke rart at de ikke lærer noe da!" utbrøt hun.
Jenta har nemlig gjort seg noen tanker om tilpasset opplæring. Eller A og B- del som det heter på hennes skole. A-delen er færre oppgaver, de som gjør B-delen gjør oppgavene på A-delen pluss det ekstra som gjør det til B-delen.
Jeg tenkte at nå kommer det sikkert noe om at det er urettferdig at hun som skal gjøre B-delen har mer lekser enn de på A-delen. Men det var ikke det hun tenkte. Hun kunne rett og slett ikke forstå hvordan de skulle bli gode til noe som hadde så lite å gjøre. "De får jo ikke øvd seg da", mente hun.
Det hun hadde tenkt på var at dersom folk sleit med å lære seg noe, ble de da bedre til det av å få mindre å gjøre? Og, sa hun, det var jo noen som hun forstod at ikke hadde kapasitet til mer, men hun mente at det var alt for mange i klassen som var på A-delen.
"De er bare glade for å ha mindre å gjøre, og ingen sier i fra om at de egentlig kunne gjort mer!" sa hun.
Tilpasset opplæring er forferdelig vanskelig. Særlig i grunnskolen der elevmassen er så mangfoldig. Jeg har vært der selv. Og jeg vet hva det alt for ofte blir til. Litt færre oppgaver til "de svake", og så får man ikke tid til å tilpasse mer.
Hvis man da sliter med å lære gangetabellen, så får man f.eks 10 stykker å gjøre hjemme, har man fått grep på det, skal man kanskje gjøre 20. Hvorfor skal en elev som mestrer gangetabellen gjøre 20 stykker hjemme?
Jeg vet at det finnes mange flinke lærere der ute som jobber hardt for å hjelpe elever og å finne oppgaver som passer nivået eleven er på, men enda blir det tatt snarveier. Enda henger dette spøkelset som tilpasset opplæring er for skolen, over oss og skremmer oss. For vi vet ikke helt hvordan.
Vi vet ikke helt hvordan vi skal få tid, til å finne alle de forskjellige oppgavene, sette opp de individuelle planene og hvordan skal vi skjerme elevene mot hverandre (hvorfor har han en annen lekse enn meg?).
Jeg har ikke noe godt svar på hvordan skolen best skal møte kravet om tilpasset opplæring, men vi bør i alle fall sikte litt høyere enn at en 10-åring skal stå og riste på hodet og si at "dette, fungerer i alle fall ikke!"
Nå kan det selvsagt være nyanser som min oppegående, men likevel 10 årige, stedatter ikke ser. For all del, det kan foregå enormt mye i et klasserom som elevene ikke vet noe om. Jeg plaget henne ikke med det. Jeg sa det var interessant at hun hadde tenkt på dette, og at hun hadde gitt meg noe å tenke på. For det har hun, virkelig!
Image: 'Tipplerngerät'
www.flickr.com/photos/88249458@N00/2921484050
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar