Om å møte seg selv i døra og huske at kua har vært kalv

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg hadde levert hovedfagsoppgaven min en gang i 2002, "aldri mer", tenkte jeg, "aldri mer eksamen!" Det var i alle fall feil, for det neste jeg gjorde var å ta pedagogikk, og da ble det noen eksamener til, men så tenkte jeg, mens jeg pakket flyttelasset og gjorde meg klar til å forlate Bergen: "aldri mer eksamen!"

Jeg gledet meg sånn til å slippe å få nevrotiske sommerfugler i magen mens andre gledet seg over de første vårtegnene. For meg var vår lik eksamen. Jeg gledet meg også til å slippe å få panikk når julemarsipanen dukket opp i butikkene sånn ca rundt semesterstart, fordi de minnet meg om juleeksamenen jeg snart skulle lese til.

Med andre ord var jeg ganske klar for å forlate studentlivet. 7 år er lenge nok, og det føltes så godt å få begynne å jobbe. Men, så er det det jo litt kjekt å lære også da, så da...

Rogaland Fylkeskommune har som en del av satsingen på bruk av digitale verktøy satt i gang en kursrekke for å etterutdanne lærere i pedagogisk bruk av IKT. Og plutselig hadde jeg sammen med Inger Hilde blitt student igjen.

Det flakset nok litt i gamle nevrotiske sommerfugler i det jeg trådte inn på Universitetet i Stavanger for første samling, og jeg ramlet da også av lasset ganske snart. Det viste seg nemlig at eksamen var lagt til den ene helga i året da jeg og min kjære hadde bestemt oss for å reise bort. Så første halvdel av dagen satt jeg egentlig bare og lurte på hvordan i all verden jeg skulle fikse dette. Kunne jeg skrive eksamen på rekordtid? Dra på tur med kjæresten og skrive fra hotellet?  Jeg hadde mange ideer, ingen av dem var gode.

Dette minnet meg på hvordan det egentlig er å være elev eller student. Som lærer har jeg nok en tendens til å tro at alle skal være like klar for dagens tema som jeg er selv. Jeg glemmer nok ofte alt det andre som surrer rundt i hodene til elevene og kjemper om oppmerksomheten. F.eks om de får tid til å gjøre oppgaver som lærerne kommer med når de egentlig skal gjøre noe gøy sammen med kjæresten.

I pausen fikk jeg roet meg litt ned, da en av foreleserne forsikret om at det nok ville være mulig å ta eksamen på et senere tidspunkt. Etter det hadde jeg en interessant dag på UiS.

Studiet jeg har begynt på, modul 4 av Pedagogisk bruk av IKT er nettbasert, og oppgaver og stoff blir lagt ut hver tirsdag, og det viser seg at når man er student igjen, så er tiden fra tirsdag til tirsdag kortere enn hva den ellers er..

Og igjen får jeg følelsen av at dette er noe jeg virkelig trenger, å erfare på ny hva det vil si å være i mottakerenden i en opplæringssituasjon. For hva mener egentlig foreleserne våre at vi skal skrive i den første oppgaven som er et refleksjonsnotat uten krav til antall ord. Man er redd for å gjøre for lite ut av det, og så litt redd for å gjøre for mye også, for man har jo så mye annet å gjøre..

Veilede studenter f.eks, jeg har to med meg nå fra PPU, og i og med at jeg er student selv nå, håper jeg at det gjør meg til en enda bedre veileder, som har litt innsikt i deres situasjon.

Det samme gjelder selvsagt i forhold til elevene mine. Jeg håper og tror at studiet vil gi meg faglig påfyll, og gode verktøy og metoder til bruk i undervisningen, men jeg kjenner også at studiet alt har gitt meg en påminnelse på hvem elevene er. Og at jeg er som dem, og at av og til trenger kua å bli minnet om at den selv har vært kalv.

Image: 'A cow [15/365]'
www.flickr.com/photos/75424716@N00/1846375599