Om å møte seg selv i døra og huske at kua har vært kalv

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg hadde levert hovedfagsoppgaven min en gang i 2002, "aldri mer", tenkte jeg, "aldri mer eksamen!" Det var i alle fall feil, for det neste jeg gjorde var å ta pedagogikk, og da ble det noen eksamener til, men så tenkte jeg, mens jeg pakket flyttelasset og gjorde meg klar til å forlate Bergen: "aldri mer eksamen!"

Jeg gledet meg sånn til å slippe å få nevrotiske sommerfugler i magen mens andre gledet seg over de første vårtegnene. For meg var vår lik eksamen. Jeg gledet meg også til å slippe å få panikk når julemarsipanen dukket opp i butikkene sånn ca rundt semesterstart, fordi de minnet meg om juleeksamenen jeg snart skulle lese til.

Med andre ord var jeg ganske klar for å forlate studentlivet. 7 år er lenge nok, og det føltes så godt å få begynne å jobbe. Men, så er det det jo litt kjekt å lære også da, så da...

Rogaland Fylkeskommune har som en del av satsingen på bruk av digitale verktøy satt i gang en kursrekke for å etterutdanne lærere i pedagogisk bruk av IKT. Og plutselig hadde jeg sammen med Inger Hilde blitt student igjen.

Det flakset nok litt i gamle nevrotiske sommerfugler i det jeg trådte inn på Universitetet i Stavanger for første samling, og jeg ramlet da også av lasset ganske snart. Det viste seg nemlig at eksamen var lagt til den ene helga i året da jeg og min kjære hadde bestemt oss for å reise bort. Så første halvdel av dagen satt jeg egentlig bare og lurte på hvordan i all verden jeg skulle fikse dette. Kunne jeg skrive eksamen på rekordtid? Dra på tur med kjæresten og skrive fra hotellet?  Jeg hadde mange ideer, ingen av dem var gode.

Dette minnet meg på hvordan det egentlig er å være elev eller student. Som lærer har jeg nok en tendens til å tro at alle skal være like klar for dagens tema som jeg er selv. Jeg glemmer nok ofte alt det andre som surrer rundt i hodene til elevene og kjemper om oppmerksomheten. F.eks om de får tid til å gjøre oppgaver som lærerne kommer med når de egentlig skal gjøre noe gøy sammen med kjæresten.

I pausen fikk jeg roet meg litt ned, da en av foreleserne forsikret om at det nok ville være mulig å ta eksamen på et senere tidspunkt. Etter det hadde jeg en interessant dag på UiS.

Studiet jeg har begynt på, modul 4 av Pedagogisk bruk av IKT er nettbasert, og oppgaver og stoff blir lagt ut hver tirsdag, og det viser seg at når man er student igjen, så er tiden fra tirsdag til tirsdag kortere enn hva den ellers er..

Og igjen får jeg følelsen av at dette er noe jeg virkelig trenger, å erfare på ny hva det vil si å være i mottakerenden i en opplæringssituasjon. For hva mener egentlig foreleserne våre at vi skal skrive i den første oppgaven som er et refleksjonsnotat uten krav til antall ord. Man er redd for å gjøre for lite ut av det, og så litt redd for å gjøre for mye også, for man har jo så mye annet å gjøre..

Veilede studenter f.eks, jeg har to med meg nå fra PPU, og i og med at jeg er student selv nå, håper jeg at det gjør meg til en enda bedre veileder, som har litt innsikt i deres situasjon.

Det samme gjelder selvsagt i forhold til elevene mine. Jeg håper og tror at studiet vil gi meg faglig påfyll, og gode verktøy og metoder til bruk i undervisningen, men jeg kjenner også at studiet alt har gitt meg en påminnelse på hvem elevene er. Og at jeg er som dem, og at av og til trenger kua å bli minnet om at den selv har vært kalv.

Image: 'A cow [15/365]'
www.flickr.com/photos/75424716@N00/1846375599

En vanskelig lærers bekjennelse

Skoleåret er i gang for fullt, og da jeg var på vei hjem her om dagen tok jeg meg selv i å tenke, "Hvorfor gjør jeg det alltid så vanskelig for meg selv? "

Bakgrunnen for denne tanken er at jeg har hisset på meg en del av religionselevene mine med å lanserer et, i deres øyne, altfor utradisjonelt opplegg.

Ideen fikk jeg da vi øvde til eksamen i religion på slutten av forrige skoleår. Plutselig ville alle ha flere muntlige fremføringer, og alle ble bleke av angst da de skulle lage problemstilling, for hva i all verden var det for noe rart?!!

Min tanke var da at det må jo kunne gå an å gjøre dem bedre forberedt på muntlig eksamen? Etter en runde i tenkeboksen kom jeg opp med følgende:

Jeg deler klassen inn i tre grupper, A, B og C. Vi har tre vurderingssituasjoner hvert semester. I begynnelen av en periode får elevene en oversikt over kompetansemålene vi skal jobbe med. Den ene gruppen får beskjed om å ta utgangspunkt i et eller flere mål, lage problemstilling og ha en framføring. De to andre gruppene skal ha en vanlig skriftlig prøve i stoffet. Framføringene blir lagt i uken før prøvene, og i prøvetimene går framføringsgruppen til biblioteket og jobber med å legge stoffet de har funnet inn på skolens ressurswiki.

Ved neste vurderingssituasjon rullerer vi, slik at i løpet av disse tre vurderingssituasjonene, har alle hatt en framføring og to prøver.

Selv føler jeg at fordelene er mange. Elevene får mange forskjellige eleveforedrag i stedet for at alle har om nesten samme tema, lettere å ha god nytte av det til muntlig og tenker jeg når emnene er forskjellige. Gode linker og relevant stoff samles i wiki, noe alle etterhvert kan dra nytte av.

Tror også at elever som bearbeider stoff som andre skal lese og gjøre seg nytte av, gjerne jobber mer bevisst enn når de bare tar notater for seg selv.

På forhånd hadde jeg diskutert opplegget med andre lærere, og vi syntes det var en god ide.

Elevene var ikke like lette å overbevise.

De syntes det var urettferdig, og ja, jeg begynner å tro at hun hadde rett kursholderen som sa at "urettferdig" nok er det tredje ordet norske barn lærer seg... Elevene syntes altså dette var urettferig fordi de ikke til en hver tid skulle gjøre det samme. De var bekymret for at noen emner ville være lette å holde foredrag om og bli vanskelige på prøve.. Dessuten var flere redde for at andre skulle få for mye gratis gjennom wikien.

Jeg var nok ikke forberedt på at elevene skulle være så redde for å prøve noe nytt, og dette gjaldt selvsagt ikke alle, men de det gjelder har jo en tendens til å bli veldig synlige og ikke minst hørbare.

Heldigvis hadde jeg lagt ut en undersøkelse på It´s learning der alle kunne si meningen sin i fred og ro, og da kom det i alle fall fram at noen av elevene syntes dette var litt spennende også.

Etter et par uker med stønning og sukking over hvor umulig dette er, er nå første gruppe i gang med å lage framføringer. Det går visst greit og de har vel blitt vant med tanken. Jeg har prøvd å forklare dem at de må ha en videre horisont enn bare til klasseromsdøra. Elevene i parallellklassene har gjerne helt andre vurderingssituasjoner, og hvem vet hva de finner på på andre skoler!

Det største problemet her var nok at vi skulle gjøre noe de ikke hadde gjort før. Det ukjente skremmer, i klasserommet som ellers, og jeg har nok en gang erfart at de som er mest kritiske til nye måter å gjøre ting på ikke er "gamle travere", men elever. De er utrolig konservative.

Og det er da jeg sukker og lurer på hvorfor jeg ikke bare kan gjøre det enkelt for meg selv. Power Point hver time og lærerforedrag, det synes elevene er, sikkert kjedelig, men trygt. Men når de må gjøre noe selv, og gjerne noe de ikke har gjort tusen ganger før, da blir det fort bråk.

Elevene senket skuldrene litt da jeg til slutt fikk forklart dem at et slikt opplegg kommer jeg jo med fordi jeg tror det vil gagne dem. Det er jo ikke for min egen del. Jeg kunne tatt minste motstands vei, men hvem er vel tjent med en lærer som gjør det?

Image: 'Rentrée / Back to school'
www.flickr.com/photos/47757737@N00/2807999906

Terningen er kastet!

Sommeren gikk like fort i år som i fjor, og plutselig var det tilbake på jobb igjen. Vi blir på en måte nullet litt ut vi lærere om sommeren, jobben vi forlater i juni er ikke den samme når vi kommer tilbake i august. Den kan faktisk være helt noe annet enn det vi forlot.

Det er en egen stemning på en skole den aller første dagen etter ferien, for vi vet aldri nok. Vi vet ikke helt hvilke klasser vi skal ha, og vi vet i alle fall ikke hvordan timeplanen vil se ut. Spenningen er til å ta og føle på, og hvem skal man være kontaktlærer for i år, mon tro?

Så kommer klassene og timeplanene, med forbehold om endringer som tenner et svakt håp hos dem som er tildelt 8.time fredag, og som gir et snev av angst for dem som har fått drømmejobben - for i år.

Når vi har forsonet oss med timeplanene, venter vi på klasselistene, hvilke elever kjenner vi, hvem forsvant i inntaket, og hvem hadde disse elevene i fjor og kan fortelle oss noe om hvordan klassen er?

Så legger vi planer, stikker hodene sammen, teller uker og dager, hvor lang tid bør det gå mellom hver stil, rekker vi å rette alt dette? Og vi norsklærere har vel en svak følelse av å ha bommet en gang i livet når vi innser nok en gang at i løpet av 4 timer i uken skal vi sette 3 forskjellige karakterer. .. Sukk.. Om noen kunne fått gjort noe med det..

Og på mandag kommer hovedpersonene, så får vi se om planleggingen denne uka har vært grundig nok. Har vel en viss følelse av at tidsnøden vil finne meg i år også.

Image: 'Dicey subject'
http://www.flickr.com/photos/19487674@N00/280763240

When I´m 64?

The Beatles stilte seg noen spørsmål rundt det å bli gammel, will you still need me, var et av dem. Jeg og mange offentlig ansatte med meg, trenger i alle fall ikke lure på om samfunnet trenger oss i alderdommen, for i lys av de pågående forhandlingene om offentlig tjenestepensjon, virker det som om vi skal jobbe i alle fall til vi dør. Kanskje enda lengre hvis vi skal gå for full pott.

Jeg har ikke lyst til å syte og klage, jeg synes at vi alle må bidra for å få et så godt samfunn som mulig, og jeg betaler min skatt med et smil, selv om det av og til er litt stivt.

Rundt meg er det krisemaksimering, på skolen hvor jeg jobber er det allerede diskusjoner om hvordan man skal tilrettelegge for alle rullatorene som vi lærere kommer til å trenge om noen år.

Jeg har prøvd å sette meg inn i situasjonen, og forstår at ingenting vokser inn i himmelen, eldrebølgen kommer snart, og da er samfunnet best kjent med å ha de eldre yrkesaktive så lenge som mulig. Selvsagt.

Men er vi alltid tjent med at folk går i jobb til de stuper?

Hvordan skal det gå når beinskjøre lærere skal skubbe rullatorene sine fram i trange klasserom som allerede er en hinderløype av forskjellige ledninger som går på kryss og tvers. For samfunnet har jo ønsket seg en skole med PC til alle, og da må lærerne klatre og hoppe for ikke å snuble i ledningene.

Det fine vil jo kanskje være hvis man blir litt tunghørt, da kan man gjerne skru ned lyden på høreapparatet hvis man har en bråkete klasse, og tar vi av oss brillene så slipper vi kanskje å se dem også, hvis bare synet er blitt svakt nok. Tenk, lærere som hverken ser eller hører sine elever, ja, det vil vi ha!

Og så blir det jo fint hvis vi blir bittelitt pleietrengende, bare sånn at vi trenger hjelp til å komme oss av og på toalettet, da kan vi kanskje få ansatt noen sykepleiere, eller helsearbeidere på hver skole som kan ta seg av oss i løpet av dagen. Hjelpe oss på do, dråpe øynene våre i storefri o.s.v Men da må vi nok bygge ut skolene, for sykepleierene kommer kanskje med egen rullator, for de skal jo også gå til de er i sterk konkurranse med sine pasienter.

Jeg har en snikende følelse av at det er noe som er urettferdig her..

Jeg betaler dyrt for den utdanningen som samfunnet gjerne ville at jeg skulle ta. Vi må ha kvalifiserte lærere, sats på høyere utdanning… Så jeg satset jeg, og gikk mine 7 år, gjorde alt på normert tid og ble belønnet med et studielån som jeg i hverdagen ikke orker å tenke på, og nå skal jeg altså “straffes” fordi jeg kom “sent” ut i jobb. 26 år var jeg da jeg kunne tasse ut fra Universitetet i Bergen med hovedfaget mitt.

Og jeg er ikke engang den som kommer til å slite mest, i og med at jeg gikk rett fra videregående til studier, og rett ut i jobb.Jeg har aldri gått på folkehøyskole, har ikke fått eller har tenkt å få barn, aldri tatt et friår for å reise jorden rundt o.s.v. Dersom en har tatt seg slike friheter, skal det godt gjøres forstår jeg, å skaffe seg en anstendig pensjon før rullatoren må fram.

Jeg tenker i mitt stille sinn at det gjerne hadde vært rettferdig om jeg kunne få pensjonspoeng for mine beståtte eksamener ved universitetet? At samfunnet på en eller annen måte kunne sagt, “Jo, vi setter pris på at du orket å bruke 7 år av livet ditt, og tok opp et lån som vil forfølge det i alle år for å kunne bli en best mulig lærer for våre barn".”

Will you still need me? Will you still feed me, when I´m 64?

Image: 'Ladies'
http://www.flickr.com/photos/23718479@N00/2832395685

Hit eit steg og dit eit steg

sang Ingebrigt Davik og beskrev dansen på skoleveien og forventningene til den verdenen som hver høst åpner seg for tusenvis av 1. klassinger. 6- åringer med marihøner på kjolene og all verdens forventninger. Trolig er dette de mest motiverte elevene i landet, klare som bare det for å suge til seg kunnskap, lære å lese, skrive, regne, få nye venner. Og med ubeskjedent mot går de løs på oppgavene, for tanken om at de kanskje ikke skal få det til, den har ikke slått ned enda.

Jeg bøyer meg i støvet for alle de lærerne som hver høst tar i mot disse små, lærerne som har lærermot nok til å vite at de skal så små kunnskapskorn, og at de skal følge disse elevene gjennom oppturer, men også gjennom de vanskelige nedturene, når skolen lenger ikke er den magiske plassen der man lærer alt. Lærere som skal gi de første ubehagelige tilbakemeldingene om at, nei, dette gikk visst ikke så greit, dette må du gjøre om igjen, øve mer på.

Jeg har tenkt mye på 1. klassinger i barneskolen i år, for jeg har vært så heldig å få følge en av dem på nært hold. Annenhver uke bor hun hos oss, yngste dattera til samboeren min, og siden august har jeg lært utrolig mye av å følge med på hennes første skritt inn i norsk skolehverdag.

Hun har det supert på skolen, flinke lærere som tar dem med på turer, lager temafester og oppmuntrer. Det er i det hele tatt mye glede.

Skolen hun og søsteren går på er en nynorskskole, og dette har satt tankene mine i sving. Jeg har selv jobbet på en nynorskskole og ser av lappene som kommer hjem i ranselen at de forteller den samme historien som mine egne erfaringer at slett ikke alle lærere som jobber på nynorskskoler behersker nynorsk.

Og hvor ligger som oftest nynorskskolene? Ofte er det skoler på "landet" som ikke kan velge og vrake i lærere. De har ikke råd til å la en god mattelærer gå forbi seg bare fordi han ikke behersker nynorsk. Men han vil likevel skrive "navn" øverst på matteprøven, og bidra til at det er denne skrivemåten av ordet som lagres i barnesinnet, og ikke det nynorske "namn".

Flisespikkeri? Kanskje det. Uansett har jeg gang på gang tatt meg i å synes synd på 6-åringen som strever med å orientere seg. Det er så mye nytt, bokstavene store og små, skal trekkes sammen og når de blir satt sammen blir de til fremmede ord for henne. "Pus søv", står det på lesearket. Hun vet godt hva det betyr, og leser for oss: "Pus sover". Hun vil si det på sin egen måte, med ord som hører hjemme i hennes bevissthet.

Skal man rette på slikt? Jeg aner ikke? Jeg har aldri før vært så tett på en 1.klassing og er selvsagt livredd for å virke negativ, samtidig ønsker jeg på hennes vegne at hun lærer det grundig fra begynnelsen av når hun først går på nynorskskole.

De elevene jeg hadde som hadde nynorsk som hovedmål skrev som oftest en god blanding av nynorsk og bokmål. Ikke rart, lærebøkene er på nynorsk (ofte et veldig arkaisk og sidrumpa nynorsk) mens alt rundt dem er bokmål. Også 6-åringen har merket seg dette. Hun forteller for eksempel at nesten alle bøkene på skolen (les skolebibliotek) er på bokmål.

Hva er det egentlig vi utsetter disse ungene for? De skal lære å lese og skrive, men de skal lære en minoritetsvariant av språket, ofte omgitt av voksne som ikke kan veilede dem skikkelig. Hvordan skal far kunne se over stilen til 4-klassingen og hjelpe henne å rette når han ikke reagerer på at substantiv i hankjønn har fått hunkjønnsbøying (m.a.o. likt som på bokmål)?

Eller hva med mattebøker der elevene treffer begrepet som de oppfatter som romle-kam, hva i all verden er det for noe? Høres ut som noe fra mumidalen, men det er det ikke, elevene legger trykket feil når de leser romle-kam, det er selvsagt romlekam det er snakk om. Bokmål, romlegeme. Ordet er vanskelig nok på bokmål, og blir for elever jeg har møtt, enda mer ubegripelig på nynorsk.

Jeg er ingen motstander av nynorsk, jeg skrev hovedoppgaven min på nynorsk, og har som sagt jobbet på en nynorskskole. Men jeg setter spørsmålstegn ved om vi er bevisste nok på hva det vil si å drive lese- og skriveopplæring på et skriftspråk som skiller seg fra skriftspråket til majoriteten i landet, men som likevel er så likt at det lett kan forveksles.

Det er mye snakk om ressursbruk i skolen, om vi lærere er kompetente nok o.s.v. Lese og skriveferdigheter skal være viktige i alle fag, må vi ikke da sikre oss at de som jobber på en nynorskskole behersker denne måten å skrive på, slik at de ikke bidrar til å språkforvirre elevene? Bør ikke bibliotekene der bare ha nynorskbøker for de laveste trinnene slik at elevene blir fortrolige med denne måten å skrive på? Hva med foreldrene, hvilke oppfordringer går til dem når de skal hjelpe ungene sine med et skriftspråk de ikke behersker selv?Og hvilke krav settes til lærebøker?

Da jeg jobbet på nynorskskolen gikk mye av tiden min til å forklare hva som stod i lærebøkene. Eksempelet med "romlekam" er alt nevnt, men det var flere. I ungdomsskolen var fremdeles forholdsvis frekvente ord som for eksempel "røynda" og "handsame" helt ubegripelige for mange av elevene. Gang på gang kom de og spurte, og jeg måtte oversette, "røynda er virkeligheten", og elevene sukket "hvorfor kan de ikke bare skrive det da?" Ja, hvorfor kan de ikke det? Hvorfor kan det ikke skrives gode lærebøker på forståelig nynorsk? Mye av det som finnes i skolen i dag er stivbeinte direkte oversettelser fra bokmål, der en eller annen som har en kjeppehest om hvordan nynorsk bør være, har fått boltre seg i konservative former. Er det til elevenes beste?

6-åringen skal skrive 3 setninger om et bilde i boka. "Pus sover", skriver hun, "bra", sier far, mens stemor hvisker i bakgrunnen at det egentlig heter enten "søv" eller klammeform "søver"., men at jeg ikke vet om dette er noe å gjøre 6-åringen oppmerksom på nå. Hun lærer det sikkert senere.. kanskje..

Image: 'DSCN0011'
www.flickr.com/photos/41968782@N00/140255210

Litt om alt og ingenting

Hu hei så fort tiden går. Ikke det at jeg ikke ble advart. Etter påske blir det kaos har jeg hørt helt siden jeg satte lærerfoten innenfor døra på videregående. De tullet ikke, mine mer erfarne kollegaer.

Det er vippeprøver og heldagsprøver og russetid og dårlig tid. Pulten min er, om mulig, enda mer rotete enn den har vært før. Noe jeg egentlig har skjems litt over ovenfor mer ryddige lærere som jeg deler kontor med, men på et foredrag jeg fikk være med på i dag, fikk jeg se bildet av pulten til Albert Einstein, og den så helt ut som min! Godt å være i godt selskap.

Godt selskap var det og på avsluttende del av Ikt og ledelse -samling som jeg og Inger Hilde fikk være med på i dag. Siden dette var siste gang, fikk ledelsen ha med seg noen og det var, som så mye annet, et tilbud vi ikke kunne takke nei til.

Intens og nyttig dag, særlig spennende var det å høre om hva skoler rundt omkring i fylket har fått til. Mange tanker i hodet som kanskje kan bli til noe etterhvert, men akkurat i kveld er jeg for trøtt til å sette dem i system.

Og snart skal jeg skrive et krast innlegg om Frp sin utdanningspolitikk, hvis den kan kalles det, for den irriterer meg så grenseløst at jeg nesten ikke får fred!

Korridorelevene

Mye har blitt sagt og ment om korridorpasienter i samfunnsdebatten. Og da jeg var på vei til kontoret mitt nettopp nå, slo det meg, vi har korridorelever her på skolen.

Bortover gangen ser jeg kollegaene mine sitte utenfor hver sitt klasserom og snakke med elever. Her skal vi diskutere måloppnåelse, karakterer, veien videre, hvordan det går sosialt..

Er ikke en forutsetning for en vellykket elev/fagsamtale at begge parter er komfortable i situasjonen? Går det ann for en 16-17 åring å føle seg komfortabel på en stol untenfor klasserommet når medelever og andre lærere toger forbi?

Det er sikkert feil å ta samtalene på denne måten, men hvordan skal vi ellers gjøre det? St. Svithun hvor jeg jobber, står tålmodig i kø for å bli pusset opp og modernisert. Inntil politikerene finner pengene, må vi gjøre så godt vi kan.

Her er det 22 klasser, hvis jeg ikke tar helt feil, rundt 600 elever. Alle disse skal ha elevsamtale med kontaktlærer, og fagsamtale med fag lærerene sine. Dette blir mange samtaler, og lang tid i korridoren.

Det er ikke alltid så ille. Vi har et grupperom. Og et "lager-grupperom" som er utenfor det egentlige grupperommet. Vi kan i teorien ha samtaler i begge de to rommene på likt, men da må de som sitter i det ytterste godta at de fra det innerste rommet valser gjennom. Dessuten, begge disse rommene er ofte reservert til elever som skal ha en ekstra prøve..

Og så har vi rommet til helsesøster, som vi kan bruke hvis ikke hun er der, og ingen har prøve der..

Det går vel og ann å ha en samtale i et møterom som ligger i personalrommet, men der er det jo ofte møter da, eller hmm, man kan vel treffe på noen som har prøve der også..

Jeg husker da jeg jobbet på ungdomsskole, der ventet vi og på nye bygg og utbedring. Vi syntes situasjonen var håpløs, da hver klasse kun hadde et grupperom til disposisjon, vi trengte jo så mange flere..

Slikt sett har møte med videregående vært en kald dusj.

Og jeg tenker at alle de som mener så mye om skole, de som bestemmer ting, de som pålegger oss samtaler med elevene, de må kanskje først jobbe for at det skal finnes rom rundt omkring til å gjøre dette i?

For all del, elev og fagsamtalene er kjempenyttige, både for meg og elevene mine, jeg skulle bare ønske jeg kunne hatt samtaler med dem et sted der de faktisk klarte å slappe av. Har en følelse av at slike samtaler ville blitt enda nyttigere da.