The Beatles stilte seg noen spørsmål rundt det å bli gammel, will you still need me, var et av dem. Jeg og mange offentlig ansatte med meg, trenger i alle fall ikke lure på om samfunnet trenger oss i alderdommen, for i lys av de pågående forhandlingene om offentlig tjenestepensjon, virker det som om vi skal jobbe i alle fall til vi dør. Kanskje enda lengre hvis vi skal gå for full pott.
Jeg har ikke lyst til å syte og klage, jeg synes at vi alle må bidra for å få et så godt samfunn som mulig, og jeg betaler min skatt med et smil, selv om det av og til er litt stivt.
Rundt meg er det krisemaksimering, på skolen hvor jeg jobber er det allerede diskusjoner om hvordan man skal tilrettelegge for alle rullatorene som vi lærere kommer til å trenge om noen år.
Jeg har prøvd å sette meg inn i situasjonen, og forstår at ingenting vokser inn i himmelen, eldrebølgen kommer snart, og da er samfunnet best kjent med å ha de eldre yrkesaktive så lenge som mulig. Selvsagt.
Hvordan skal det gå når beinskjøre lærere skal skubbe rullatorene sine fram i trange klasserom som allerede er en hinderløype av forskjellige ledninger som går på kryss og tvers. For samfunnet har jo ønsket seg en skole med PC til alle, og da må lærerne klatre og hoppe for ikke å snuble i ledningene.
Det fine vil jo kanskje være hvis man blir litt tunghørt, da kan man gjerne skru ned lyden på høreapparatet hvis man har en bråkete klasse, og tar vi av oss brillene så slipper vi kanskje å se dem også, hvis bare synet er blitt svakt nok. Tenk, lærere som hverken ser eller hører sine elever, ja, det vil vi ha!
Og så blir det jo fint hvis vi blir bittelitt pleietrengende, bare sånn at vi trenger hjelp til å komme oss av og på toalettet, da kan vi kanskje få ansatt noen sykepleiere, eller helsearbeidere på hver skole som kan ta seg av oss i løpet av dagen. Hjelpe oss på do, dråpe øynene våre i storefri o.s.v Men da må vi nok bygge ut skolene, for sykepleierene kommer kanskje med egen rullator, for de skal jo også gå til de er i sterk konkurranse med sine pasienter.
Jeg har en snikende følelse av at det er noe som er urettferdig her..
Jeg betaler dyrt for den utdanningen som samfunnet gjerne ville at jeg skulle ta. Vi må ha kvalifiserte lærere, sats på høyere utdanning… Så jeg satset jeg, og gikk mine 7 år, gjorde alt på normert tid og ble belønnet med et studielån som jeg i hverdagen ikke orker å tenke på, og nå skal jeg altså “straffes” fordi jeg kom “sent” ut i jobb. 26 år var jeg da jeg kunne tasse ut fra Universitetet i Bergen med hovedfaget mitt.
Og jeg er ikke engang den som kommer til å slite mest, i og med at jeg gikk rett fra videregående til studier, og rett ut i jobb.Jeg har aldri gått på folkehøyskole, har ikke fått eller har tenkt å få barn, aldri tatt et friår for å reise jorden rundt o.s.v. Dersom en har tatt seg slike friheter, skal det godt gjøres forstår jeg, å skaffe seg en anstendig pensjon før rullatoren må fram.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det gjerne hadde vært rettferdig om jeg kunne få pensjonspoeng for mine beståtte eksamener ved universitetet? At samfunnet på en eller annen måte kunne sagt, “Jo, vi setter pris på at du orket å bruke 7 år av livet ditt, og tok opp et lån som vil forfølge det i alle år for å kunne bli en best mulig lærer for våre barn".”
Will you still need me? Will you still feed me, when I´m 64?
Image: 'Ladies'http://www.flickr.com/photos/23718479@N00/2832395685
Innlegg
2 kommentarer:
Du har morsomme, men viktige betraktninger rundt dette med alderspensjonen. Du skriver ut ifra et personlig perspektiv, men samtidig må vi huske at vi må tenke på samfunnet og den helhetlige samfunnsøkonomien. Nå blir det jo slik fremover, at mange på grunn av studier kommer senere inn i arbeidslivet. Samtidig vil det bli flere pensjonister som kommer til å leve lenger. Om ikke lenge vil det altså være slik at vi blir færre som bidrar til verdiskapingen og velferden, og flere som får behov for velferdstjenestene. Derfor vil en situasjon hvor folk ikke står lenger i arbeid, bidra til ytterligere å forverre situasjonen. Selvsagt er det ikke slik at man skal jobbe til helsen svikter, men det er viktig å tenke på at det er verdiskapingen som er viktigst for velferdssamfunnet vårt - og da må det lønne seg å jobbe.
Ja, jeg skriver ut fra et personlig perspektiv, jeg tør ikke påstå at jeg har den hele og fulle oversikt på verken hvordan ting er, eller hvordan de bør være.. Og jeg setter ting på spissen, men det er et alvor i det og. Hvor er belønningen for å ta lang utdanning? Når skal jeg føle at det var verdt det? Jeg forstår at alle må bidra for å få kabalen rundt eldrbølgen til å gå opp, men jeg håper dette kan gjøres på en fornuftig måte.
Legg inn en kommentar