Plutselig tilbake

Oi..

Jeg har jo en blogg jo!

Den har ikke vært mye brukt i det siste, det ble så travelt i vår. Først dro jeg og bibliotekaren på skolen vår til Eritrea for å snakke om folkedikting  på en bokmesse der (for en opplevelse det var!) Og så, vel hjemme igjen ramlet jeg på sykkel og ut av skoleåret 2009-2010. Brukket ankel og komplisert brudd. Det var triste tider. Du vet det er et dårlig tegn når legen ser ut som et barn på julaften når han ser på dine røntgenbilder.

Så da forsvant jeg visst litt fra den skoledigitale verden, jeg satt i stolen min på Klepp og grodde for harde livet, mens jeg gledet meg stort over min kjære Kindle. Det var godt å ha en digital bokhandel å snope i når man ikke en gang kom seg ut av huset uten svært mye om og men. Håper virkelig at den norske forlagsbransjen slutter å være etternølere slik at vi kan få brukende norske e-bøker etterhvert også. Aller helst ville jeg hatt det i går!

Men nå er det nytt skoleår, nye elever og nye planer. Og nye utfordringer. Og jeg gleder meg! Det er godt å være tilbake på jobb!

På veg til en av de første planleggingsdagene registrerte jeg, som mange andre, at noen hadde sagt til media at nå var PC på veg ut og boka skulle inn igjen! Var den noensinne borte?! Og argumentene for å gi pc-bruk skylden for all manglende læring i klasserommet ramler jo sammen på sin egen urimelighet. Glimrende illustrert i denne youtube snutten:






Selv er jeg så heldig å få være med på opplegget Inger Hilde har satt i gang for VG1 uten lærebok i norsk. Veldig spent på hvordan det kommer til å gå med oss!

Gleder meg til å sette i gang og lover å huske at jeg har en blogg og å fylle den med erfaringer vi pådrar oss i løpet av skoleåret.

Gudene vet det er vanskelig nok

I dag har vi hatt vurderingssituasjon av den (v)onde sorten. Prøve i språkhistorie 1100-1600, på sidemål. Elevene skulle ha med ordbok selv, ikke alle syntes det var nødvendig. Oppgavene gikk ut på å kommentere tekster fra norrøn tid, normalisert, unormalisert, si noe om utvikling, kommentere språk og innhold, samt forklare noen begreper og gjøre rede for hvorfor vi en gang i tiden skrev dansk i dette landet.

Dette er et forsøk på å lette rettebyrden. "De trenger ikke alltid skrive stil", får vi høre hvis vi synes det blir mye å rette i norsken. Dessuten kan det kanskje være greit for elevene å ikke måtte produsere en hel tekst hver gang vi vil teste noen kompetansemål.

Jeg har prøvd å fokusere litt på verbbøying, ettersom dette er en snubletråd for så mange. I over et år nå har jeg lovet to norskklasser kake dersom ingen har bøyingsfeil i "å vere - er - var- har vore", men det er alltid noen som snubler og skriver f.eks "e", "har våre", "vært", eller andre kreative ting.

Og elevene spør på elevers vis: "Hvorfor må vi ha sidemål?!", nei, de spør egentlig ikke om det, de spør hvorfor de må skrive nynorsk de. De ser ikke poenget. Og jeg må ærlig innrømme at det blir vanskeligere og vanskeligere for meg å få øye på det også. Hvis jeg noen gang har sett det da.

"Det er ikke så forskjellig fra bokmål", "legg det opp mot dialekten din, men ikke skriv dialekt", "det er jo bare å pugge reglene", sier vi av og til. Vi som er fotsoldatene som skal forsvare og forklare sidemål. Men når det er så lett, hvorfor blir elevene aldri flinkere da?

Mye er sagt om den norske skolen og ressursene vi bruker og resultatene vi ikke får. Vi bruker mye ressurser på å lære elevene våre å beherske to utgaver av språket vårt, ville det ikke vært nok med en? Ville det ikke da blitt mer tid til noe annet?

Jeg ønsker ikke nynorsken bort, men jeg ønsker at sidemål skal bli et fremmedord, og at det skal holde med en karakter i norsk, der en kan vurdere både skriftlige og muntlige prestasjoner. Må gjerne hive inn noen tekster på det målet eleven ikke bruker til vanlig og, men å måtte skrive det feilfritt? Er ikke det å jobbe mot feil mål? Fokusere mer på å skrive hovedmålet sitt godt kanskje? Gudene vet det er vanskelig nok..

Språkrådet skal gjøre nynorsken enklere, de skal ta vekk klammeformer og ikke gjøre det så forvirrende, og dette er bl.a tenkt gjort for å gjøre språket mer brukervennlig for dem som har det som sidemål.

Tenker vi egentlig på hva det vil si å ha f.eks nynorsk som sidemål? Det betyr at du skriver de tekstene du blir tvunget til på dette målet, for så å aldri røre det igjen. Når man leser på språkrådet sine sider kunne en nesten tro at sidemål var noe folk forholdt seg til og tenkte over hvordan de brukte. Slik er det ikke. Sidemål er tvang og kommer neppe noensinne til å bli noe annet.

Tidligere har jeg blogget om stedøtrene mine som går på nynorskskole og om utfordringer det fører med seg. I dag da jeg kom hjem med hodet fullt av tanker om sidemål og nynorskopplæring ble jeg bedt om å øve diktat med den eldste. Hva finner jeg i teksten som hun skal øve etter? Verbbøyingsfeil. Jeg sier det igjen. Kan det være nok at vi rett og slett øver oss til å bli gode i ett mål? Gudene vet det er vanskelig nok.

Image: '2 ways to do everything'
http://www.flickr.com/photos/51035644987@N01/3732851541

Stille før stormen

Nå er det stille før stormen. Jeg venter. Jeg har tid. Akkurat i dag har jeg tid. Lite undervisning og et hav av tid. Jeg har rettet prøven religionsklassen hadde på mandag. Jeg har oppdatert alle arbeidsplanene elevene mine har. Jeg har innsett at tiden går for fort i forhold til hva jeg tenkte da skoleåret begynte og ført inn endringer, som det alltid tas forbehold om, i årsplaner og arbeidsplaner. Ført alt fravær. Gjort klart til prosjektuke i uke 4. Jeg har planlagt kommende vurderingssituasjoner.Jeg har roen.

Dette er en sjelden dag. Jeg er norsklærer og føler at jeg har tid. Tid til å skaffe meg en oversikt over hva jeg har gjort og hva jeg skal gjøre. Jeg har tid til å tenke over at jeg sikkert ikke burde melde meg på kurs noen gang igjen, selv om elevene kan ha mye igjen for en lærer som er faglig oppdatert. Men jeg ser jo at ofte så rammer kursene undervisningen, og jeg må gi læringsoppdrag (hvem bruker vikarer lengre?) og læringsoppdrag skal man ha tilbakemelding på, slik at å gå på kurs på dager da man har mye undervisning er å lage ris til egen bak. Man gjør dobbelt arbeid.

De dagene man ikke har mye undervisning er gull verdt. Det er da vi gjør alt det andre, og det er etterhvert "alt det andre" vi lærere gjør mest av. Er jeg på kurs i disse timene kommer jeg skikkelig bakpå, med retting, planlegging, oppdatering av planer, føring av fravær, svare elever på e-poster, purre på elever som ikke var der de skulle ha vært, eller ikke ga beskjeden de skulle ha gitt.

Jeg tenker, nå som jeg har tid til å tenke at jeg skal overse flere kurs. Og jeg skal ikke videre eller etterutdanne meg på en lang stund enda. Det har jeg gjort nå i høst og det ble litt mange baller å holde i lufta. Mindre av det.

Nå braker det snart løs igjen. I løpet av torsdag, fredag og mandag skal alle klassene mine ha vurderingssituasjoner. Deretter er det prosjektuke, så skal jeg ha eksamen, og så kommer det flere vurderingssituasjoner på løpende bånd. Jeg ser for meg at neste gang jeg har så god oversikt som det jeg har nå kanskje blir en gang i august, før elevene er tilbake på skolen.

Image: 'Eternal clock'
http://www.flickr.com/photos/21046489@N06/3387189144