Litt om alt og ingenting

Hu hei så fort tiden går. Ikke det at jeg ikke ble advart. Etter påske blir det kaos har jeg hørt helt siden jeg satte lærerfoten innenfor døra på videregående. De tullet ikke, mine mer erfarne kollegaer.

Det er vippeprøver og heldagsprøver og russetid og dårlig tid. Pulten min er, om mulig, enda mer rotete enn den har vært før. Noe jeg egentlig har skjems litt over ovenfor mer ryddige lærere som jeg deler kontor med, men på et foredrag jeg fikk være med på i dag, fikk jeg se bildet av pulten til Albert Einstein, og den så helt ut som min! Godt å være i godt selskap.

Godt selskap var det og på avsluttende del av Ikt og ledelse -samling som jeg og Inger Hilde fikk være med på i dag. Siden dette var siste gang, fikk ledelsen ha med seg noen og det var, som så mye annet, et tilbud vi ikke kunne takke nei til.

Intens og nyttig dag, særlig spennende var det å høre om hva skoler rundt omkring i fylket har fått til. Mange tanker i hodet som kanskje kan bli til noe etterhvert, men akkurat i kveld er jeg for trøtt til å sette dem i system.

Og snart skal jeg skrive et krast innlegg om Frp sin utdanningspolitikk, hvis den kan kalles det, for den irriterer meg så grenseløst at jeg nesten ikke får fred!

Korridorelevene

Mye har blitt sagt og ment om korridorpasienter i samfunnsdebatten. Og da jeg var på vei til kontoret mitt nettopp nå, slo det meg, vi har korridorelever her på skolen.

Bortover gangen ser jeg kollegaene mine sitte utenfor hver sitt klasserom og snakke med elever. Her skal vi diskutere måloppnåelse, karakterer, veien videre, hvordan det går sosialt..

Er ikke en forutsetning for en vellykket elev/fagsamtale at begge parter er komfortable i situasjonen? Går det ann for en 16-17 åring å føle seg komfortabel på en stol untenfor klasserommet når medelever og andre lærere toger forbi?

Det er sikkert feil å ta samtalene på denne måten, men hvordan skal vi ellers gjøre det? St. Svithun hvor jeg jobber, står tålmodig i kø for å bli pusset opp og modernisert. Inntil politikerene finner pengene, må vi gjøre så godt vi kan.

Her er det 22 klasser, hvis jeg ikke tar helt feil, rundt 600 elever. Alle disse skal ha elevsamtale med kontaktlærer, og fagsamtale med fag lærerene sine. Dette blir mange samtaler, og lang tid i korridoren.

Det er ikke alltid så ille. Vi har et grupperom. Og et "lager-grupperom" som er utenfor det egentlige grupperommet. Vi kan i teorien ha samtaler i begge de to rommene på likt, men da må de som sitter i det ytterste godta at de fra det innerste rommet valser gjennom. Dessuten, begge disse rommene er ofte reservert til elever som skal ha en ekstra prøve..

Og så har vi rommet til helsesøster, som vi kan bruke hvis ikke hun er der, og ingen har prøve der..

Det går vel og ann å ha en samtale i et møterom som ligger i personalrommet, men der er det jo ofte møter da, eller hmm, man kan vel treffe på noen som har prøve der også..

Jeg husker da jeg jobbet på ungdomsskole, der ventet vi og på nye bygg og utbedring. Vi syntes situasjonen var håpløs, da hver klasse kun hadde et grupperom til disposisjon, vi trengte jo så mange flere..

Slikt sett har møte med videregående vært en kald dusj.

Og jeg tenker at alle de som mener så mye om skole, de som bestemmer ting, de som pålegger oss samtaler med elevene, de må kanskje først jobbe for at det skal finnes rom rundt omkring til å gjøre dette i?

For all del, elev og fagsamtalene er kjempenyttige, både for meg og elevene mine, jeg skulle bare ønske jeg kunne hatt samtaler med dem et sted der de faktisk klarte å slappe av. Har en følelse av at slike samtaler ville blitt enda nyttigere da.

Gode dager.

Nå kan vi alle fryde oss over at vi ikke trenger å kjøpe minibuss, i følge utdanningsdirektoratet
noe vi selvsagt er glade for! Jeg er også veldig glad for at det finnes folk som Marita ,som er engasjerte, skriver kronikker og får satt arbeidssituasjonen vår på dagsorden!

Det er kanskje fordi det er fredag i dag, kanskje fordi jeg kan avlyse øvelseskjøring med minibuss og kanskje fordi det snart er påskeferie (hvem sa ferie, får inn 5 bunker jeg da, to i norsk og 3 i religion..), men denne uken har jeg gått og tenkt litt på hvor godt jeg tross alt trives i yrket mitt.

Jeg har hatt fagsamtaler med flere av klassene mine denne uken, og elevene er så positive og gode! Fagsamtalene ligger jo ofte som et uoverstigelig fjell i horisonten, men jeg må si at når jeg først er i gang, tror jeg dette er en viktig prosess både for elevene og meg. Har bedt dem om å kommentere undervisningen, og det gjør de på en skikkelig og voksen måte. De klarer å sette ord på hva de føler de har noe igjen for og hva som bare går dem hus forbi.

Og, jeg er ikke mer blasert enn at det jubler inni meg når en elev sier at" den og den timen var god, da lærte jeg..."

Her på Svithun er vi også med i "Læring for alle" som handler om læringsstrategier og å gjøre elevene bevisste på hvilke strategier de har mest utbytte av.

I den forbindelsen har vi enkelte ting vi skal introdusere dem for i 1. klasse. Denne uka hadde vi om drama i 1. klasse norsk, og jeg ba dem, litt halvhjertet, om å lage VØL-skjema. Vet- Ønsker å lære- Lært.

Litt halvhjertet fordi jeg hadde vondt for å se for meg at de skulle klare å klekke ut noe fornuftig å ha i "ønsker å lære"-boksen. Så godt det er å ta feil av slikt! Elevene var kjempeengasjerte de, noen ønsket å lære teaterhistorie, om de store dramatikerene, mer om sjangeren, hvordan skrive drama. Det som overrasket meg mest var at de var så ivrige etter å få si hva nettopp de hadde notert seg at de ønsket å lære mer om.

Som om det ikke er nok å trives i klasserommet sammen med elevene, så er jeg også så heldig å ha inspirerende og gode kollegaer. Kontoret jeg hører til på, byr på det meste. Her er erfaring og nytenking ikke motsetninger, men gode parhester som drar i samme retning. Vi har spennende diskusjoner på tvers av fag og klasser, og det er alltid noen å spørre om råd dersom man er i tvil. Det er viktig det! Tenk å være lærer uten å ha noen å rådføre seg med..

Og dersom alle på kontoret er ute så søker jeg meg til mitt digitale nettverk og twittrer etter hjelp der. Et slikt Personlig Lærende Nettverk er utrolig verdifullt, og siden jeg har Inger Hilde på kontoret, så skal visst hun og jeg ha et innlegg om dette neste planleggingsdag. Det gleder jeg meg til, for å fortelle andre om ting som fungerer og letter arbeidet, det er alltid en god ting.

Image: 'Pick one, or more'
www.flickr.com/photos/71088059@N00/518591731

“Himla kjekt” i Haugesund!

Alltid kjekt å komme “hjem” til Haugesund, og i forbindelse med Rogalandskonferansen har jeg valgt å bo hos foreldrene mine og ikke på hotellet. Det er godt å bli litt tatt vare på, særlig når jeg har pådratt meg nok en forkjølelse, og en aldri så liten smule feber.

 

Det virker kanskje litt unødvendig å skrive at en har hatt feber, MEN, tross nedsatt allmenntilstand, så kan jeg med hånden på hjertet fortelle at jeg, trolig for første gang i mitt liv, ikke har kjedet meg på et eneste foredrag i dag!

Da klokka var fire hadde jeg spist opp alle halspastillene og kunne bare puste gjennom munnen (nesten var helt blokkert), men likevel holdt jeg ut den siste delen av Arne Krokan sitt innlegg.

Jeg har tatt notater som en gal i hele dag fordi jeg ville skrive et blogginnlegg om dagen i dag. Så kom jeg på at jeg heller ikke har fått blogget om workshopen som Marita Aksnes og Leif Harboe hadde på St. Svithun heller. Slik er det når begivenhetene står i kø, men at workshopen var en nyttig ting kan ingen komme fra.

Tilbake til dagen i dag, jeg klarer nok ikke å oppsummere dette i et blogginnlegg, men kan i alle fall nevne hva jeg har hørt i dag.

Den første vi fikk høre i dag var Gjert Langfeldt fra Universitetet i Kristiansand som hadde overskriften Ansvar og kvalitet, strategier for styring i skolen. Jeg var nok ikke egentlig helt i målgruppa her, var nok helst beregnet på skoleledere. Likevel, vi er jo alle ledere i klasserommene, (håper jeg). Det var uansett spennende å høre hans tanker om skole og styring.

Deretter fikk vi via videokonferanse, med de obligatoriske tekniske problemene (ja, det skjer for alle) et spennende foredrag av Tom Tiller som hadde fått tittelen Læringens færing –kunnskap og kompetanse.

Deretter snakket Lars Helle om Læringsretta vurdering, en veldig inspirerende time som i alle fall fikk med til å gå i tenkeboksen. Han advarte blant annet mot å gi tilbekemeldinger som er for standarliserte (hvordan passer f.eks Markin inn her..) og gjorde oss oppmerksomme på hvor lett det er å være generell på positive tilbakemeldinger (mye bra her) og spesifikk på det negative, da gir vi eksempler på hva som var feil…

Jeg ble enig med meg selv om å prøve å være mer spesifikk på positive sider ved elevtekstene, vet jeg ofte er mest opptatt av å vise feil..

Kunne sagt mye mer om dette foredraget, men det får være til en annen gang.

Til sist var det en dobbel forelesning av Arne Krokan om digital kompetanse – digital dannelse. Det var utrolig godt å sitte der i salen og kjenne igjen det han snakket om. Jeg er absolutt ingen superbruker på “alt det nye”, men har i alle fall følelsen av at jeg klarer å henge med!

Summingen fra salen fortalte meg at mange lærere føler seg ganske parkert nå som PC-en har inntatt klasserommet. Og jeg tenker at vi må ikke tillate oss å bli parkerte, alle som har tenkt å fortsette å være i skolen må ta dette innover seg. Jo mer Krokan snakket ,jo mer tenkte jeg på egen praksis, fikk ideer til opplegg, koblet det mor workshoppen vi hadde på Svithun..Jeg synes det er utrolig spennende tider, og gleder meg til å prøve mer og mer i klasserommet.

Og at nettet er kommet til klasserommet for å bli, det tror jeg jammen jeg må blogge om en annen gang.

 

Image: 'Risøy Bridge, Haugesund'
www.flickr.com/photos/98242847@N00/2566053406

Eventyret om Udir og Stilkladden

Etter å ha lest Lektor Aksnes' blogg om Udirs forslag til endring i opplæringsloven, ble jeg motløs. Ikke fordi innlegget var dårlig, det var glimrende skrevet, men fordi jeg er så lei av alle de virkelighetsfjerne som har innflytelse på hverdagen min.

Jeg fikk litt lyst til å skrive et lite eventyr, fordi eventyr er også ganske virkelighetsfjerne.

Det var en gang, og dessverre er det ikke altfor lenge siden, kanskje er det til og med nettopp nå, et stort og stygt udyr.. Nei, vent litt Udir, skal det være, et stort og uvitende Udir som bodde langt, langt borte fra virkeligheten.

Den som bodde i virkeligheten var Stilkladden, en optimistisk fyr som var norsklærer av yrke. "Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den," sa Stilkladden muntert, og logget inn på It's learning for å føre dagens fravær.

Og jammen var det godt at Stilkladden førte fravær, for det var slettes ikke få av elevene hans som hadde møtt vanskeligheter med å komme seg til skolen denne dagen, utgjort var det, ettersom det var VURDERINGSSITUASJON i 5. time.

Stilkladden skrev pliktoppfyllende inn i fraværsrubrikkene, mens han tenkte at det var jo trist da at så mange elever var blitt syke, akkurat i dag. Og så trist at en av elevene hadde funnet hamsteren sin død, og rett og slett ikke maktet å komme på skolen denne dagen.

Da 5. time kom, og Stilkladden kom inn i klasserommet sitt, tok han selvsagt opprop, "å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre," sukket Stilkladden, og innså at i tillegg til de 7 syke elevene han alt hadde registrert, var det nå 5 til som manglet i klasserommet. Ingen hadde sett eller hørt noe til dem.

"Tja, elevene har jo rett på vurdering,"tenkte Stilkladden, det var helt tydelig, for det hadde det mektige Udiret sagt. Ja, for det var mektig, selv om det bodde langt, langt borte fra virkeligheten, og visstnok var både døvt og blindt for alt som foregikk der.

Stilkladden hadde ikke annet valg enn å sende ut melding på It's learning om at neste time, altså om to dager, ville det bli ny VURDERINGSSITUASJON for de som hadde gått glipp av den forrige. For de elevene som faktisk hadde hatt prøven, laget han en innlevering, slik at de ikke skulle forstyrre de elevene som hadde prøve. Stilkladden gruet seg litt for når han skulle få tid til å gi tilbakemelding på alle disse ekstre innleveringene, men det fantes vel en råd med det og. Han fikk jobbe litt utover natta, for det er slikt som Stilkladder ofte må gjøre..

Så fikk Stilkladden mail fra to elever, de skulle være bortreist om to dager, og kunne ikke ha vurderingssituasjon da, så Stilkladden svarte dem at vi prøver å finne en tid, og foreslo en onsdag, men det var uaktuelt, for da skulle de ta igjen en annen vurderingssituasjon, men det er, som du sikkert forstår, et annet eventyr.

Da de to dagene var gått, møtte Stilkladden opp med nylaget prøve til alle som hadde vært syke (minus de to på ferie), og med ny innleveringsoppgave til resten.

Av de som ikke hadde hatt prøven, møtte han tre stridige elever som hardnakket nektet for å ha fått beskjed om at de skulle ha ny vurderingssituasjon. "Ha! It's learning!", fnyste de, "du kan ikke forvente at vi skal følge med DER!Det er ditt ansvar og ikke vårt at du sørger for å ha VURDERINGSGRUNNLAG!"

I tillegg til de tre stridige elevene, var det også en elev som mente at han hadde hatt nok vuderingssituasjoner dette semesteret, og at Stilkladden heller fikk bruke det han hadde til å sette karakter, for denne eleven var slettes ikke interessert i å bli vurdert flere ganger.

Og slik holdt det på, til langt inn i neste vurderingssituasjon, da mystisk sykdom igjen slo til i Stilkladdens klasse, og han igjen ,måtte lage ekstra oppgaver, kjøre slalåm mellom elever som hadde tusen gode grunner til å være andre steder enn i klasserommet, og jakte på rom, tid og mulighet for å få vurdert elevene igjen, for det var jo, tross alt, Stilkladdens ansvar, må vite.

Snipp snapp snute, dette eventyret er nok dessverre fortsatt i rute. Stilkladder landet rundt kaver seg halvt i hel for å leve opp til forventningene fra et Udir de aldri ser, men bare får papirer fra. Papirer som sier at Stilkladdene må skjerpe seg og bli sitt ansvar for å vurdere (fraværende) elever, enda mer bevisst.

Og savner du en moral i dette eventyret, så gjør jeg det og. For det finnes ingen moral i at man skal oppdra folk til ikke å være pliktoppfyllende, til ikke å ta ansvar. Det blir spennende å se når elever som har gått ut 3. gym uten å måtte ta ansvar skal møte universitets- og høyskolesystem, for ikke å snakke om når de skal møte virekligheten, der de aller, aller fleste, utenom Udir bor.

Image: 'midsummwhere night'
www.flickr.com/photos/24062878@N03/2423017040

På gjengrodde stier, eller faglig- pedagogisk dag

Det er mye jeg kunne skrevet om faglig-pedagogisk dag på Universitetet i Bergen 2009. Jeg kunne skrevet om den rare følelsen jeg fikk da jeg for første gang siden jeg avsluttet studiene mine våren 2003, atter ankom universitetsområdet. Om hvordan det å gå rundt opp på høyden fikk meg til å huske ting jeg hadde glemt, eller hvordan jeg flere ganger tok meg i å hilse på folk som jeg har tatt et grunnfag med, men som jeg ikke lenger husker navnet på.

Men, jeg skal la mitt sentimentale gjensyn med universitetet ligge, og heller skrive litt om forelesningene jeg fikk med meg.

Først ut var Historisk identitet og tilegnelse av historisk fellesskap v. Egil H. Olsvik. En spennende to-timers forelesning om temaene;

Hva er filosofi – og hva er så historie?
Hvordan tilegnes historien?
Hvorfor bry seg med historiens filosofi?
Kan tanken strekkes ut over samtiden?
Å bli ”oppkalt” av historien
Hvordan får historien betydning?
Historiens poetikk
”Jeg” og historien.

Med andre ord, her var det mye spennende på en gang, og til å begynne med sleit jeg litt med konsentrasjonen, for jeg var så oppstemt av å endelig være tilbake i en forelesningssal.

Deretter var jeg innom en forelesning om Vennskap og kjærlighet hos Weregland, der Jørgen Sejersted tok for seg dette temaet generelt hos Wergeland og spesielt i verket Skabelsen, Mennesket og Messias. Et verk som jeg kunne lite om da jeg kom, men følte meg noe klokere på da jeg gikk.

Til slutt, da beina mine var kalde og våte av alt slapset i Bergen skulle jeg på en forelesningen Polyfoni og kreativitet i skriveundervisningen – kollektiv veiledning, responsgrupper og blogging som læringspotensialer i den videregående skolen ved Randi Brodersen.

Jeg sleit litt med motivasjonen i og med at jeg ble gående en time å vente på denne forelesningen, men var likevel spent på hva denne forelesningen ville bringe, ikke minst i forhold til dette med blogging.

Det ble interessant, men dessverre var det bare satt av en time til denne forelesningen, og det var dumt, fordi den åpnet for så mange spennende diskusjoner.

Prosessorientert skriving, som Brodersen hevdet ville kunne gjøre rettearbeid lettere. Diskusjon i gruppa om man da skulle gi karakter på flere utkast av teksten, eller bare på det siste.

Selv har jeg jobbet mye med prosessorientert i grunnskolen, men ikke fått brukt det så mye i videregående. Det er sikkert noe å hente her, jeg må bare pønske ut hvordan, og fikk med meg noen tanker rundt dette.

Ellers ble dette en veldig diskusjonspreget forelesning, der vi hele tiden ble oppfordret til å dele erfaringer fra skrivetrening og bruk av f.eks blogg.

Merket meg at få av de frammøtte hadde egen erfaring med bruk av blogg i skolen, og at mange var veldig nysgjerrige på hva og hvordan dette kan brukes.

Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og tenker at jeg for en gangs skyld skal følge oppfordring fra foreleser og sende en mail i etterkant. Alltid spennende å ha kontakter som er interessert i det samme som meg.

Lekser

Jeg er stort sett en glad person. Man må ha litt humør for å være lærer, tenker jeg. For det er så mye som skal tåles.

Jeg tåler at det er slaps ute, jeg tåler å kjøre i kø fra Klepp til Stavanger hver morgen, jeg tåler rettebunker og nynorskvegring, jeg tåler økt krav til dokumentasjon,jeg tåler de som alltid forteller meg at jeg har for lang ferie, jeg tåler elever som hadde mye snillere lærer i fjor... Men...

Jeg kjenner at jeg ikke tåler at noen som er milevis fra min hverdagsvirkelighet går ut i media og sier at egentlig kan elever bare la være å gjøre lekser! For det står ikke i loven at de må! Og dessuten, så synes noen at lekser er litt teit, for da kan det (grøss og gru) være at noen blir flinkere enn andre...

Javel. Tanken er altså at barn fra ressurssterke hjem får mer hjelp hjemme til lekser og derfor blir for gode i forhold til sine klassekammerater fra ressurssvake hjem?

Ringer det ingen bjeller her? Noen skoleklokker? Noen minner om Pisa-undersøkelser?

Skal vi passe på at ingen blir for flinke? Skal vi ta vekk leksene for å sørge for å holde alle på samme nivå?!Kjellbjørg Lunde ser ut til å mene dette.

Om vi tar vekk leksene. Vil de ressurssterke foreldrene slutte å engasjerer seg i ungene sine sitt skolearbeid da? Neppe.. Og de ressurssvake som kanskje allerede sliter med å følge opp, hva vil skje der?

Hvis vi tenker på barn og unge som er aktive i sport og idrett, eller kanskje spiller et instrument på fritiden. Skal vi si til dem at de ikke må øve utenom oppsatt trening, slik at de ikke risikerer å bli bedre enn de andre?

Når alt dette er sagt, så kan det godt hende at lekser ikke er svaret på alt, men det må da være opp til oss i skolen å avgjøre hvilke arbeidsmetoder som passer hos oss.

Det som er vanskelig å tåle er at noen uten bakkekontakt plutselig er ute i media og forpurrer hverdagen til mange lærere. I fjor jobbet jeg i ungdomsskolen. Jeg ser levende for meg hvordan dagen i dag kunne blitt dersom de skoletrette hadde fått med seg denne nyheten. "Nei, jeg har ikke gjort leksen, og du kan ikke gi meg anmerkning, det står i loven.."

Og den dagen elevene forlater skolen for å ta fatt på universitets og høyskolestudier uten å ha antydning til arbeidsvaner? Den som tåler får se.