When I´m 64?

The Beatles stilte seg noen spørsmål rundt det å bli gammel, will you still need me, var et av dem. Jeg og mange offentlig ansatte med meg, trenger i alle fall ikke lure på om samfunnet trenger oss i alderdommen, for i lys av de pågående forhandlingene om offentlig tjenestepensjon, virker det som om vi skal jobbe i alle fall til vi dør. Kanskje enda lengre hvis vi skal gå for full pott.

Jeg har ikke lyst til å syte og klage, jeg synes at vi alle må bidra for å få et så godt samfunn som mulig, og jeg betaler min skatt med et smil, selv om det av og til er litt stivt.

Rundt meg er det krisemaksimering, på skolen hvor jeg jobber er det allerede diskusjoner om hvordan man skal tilrettelegge for alle rullatorene som vi lærere kommer til å trenge om noen år.

Jeg har prøvd å sette meg inn i situasjonen, og forstår at ingenting vokser inn i himmelen, eldrebølgen kommer snart, og da er samfunnet best kjent med å ha de eldre yrkesaktive så lenge som mulig. Selvsagt.

Men er vi alltid tjent med at folk går i jobb til de stuper?

Hvordan skal det gå når beinskjøre lærere skal skubbe rullatorene sine fram i trange klasserom som allerede er en hinderløype av forskjellige ledninger som går på kryss og tvers. For samfunnet har jo ønsket seg en skole med PC til alle, og da må lærerne klatre og hoppe for ikke å snuble i ledningene.

Det fine vil jo kanskje være hvis man blir litt tunghørt, da kan man gjerne skru ned lyden på høreapparatet hvis man har en bråkete klasse, og tar vi av oss brillene så slipper vi kanskje å se dem også, hvis bare synet er blitt svakt nok. Tenk, lærere som hverken ser eller hører sine elever, ja, det vil vi ha!

Og så blir det jo fint hvis vi blir bittelitt pleietrengende, bare sånn at vi trenger hjelp til å komme oss av og på toalettet, da kan vi kanskje få ansatt noen sykepleiere, eller helsearbeidere på hver skole som kan ta seg av oss i løpet av dagen. Hjelpe oss på do, dråpe øynene våre i storefri o.s.v Men da må vi nok bygge ut skolene, for sykepleierene kommer kanskje med egen rullator, for de skal jo også gå til de er i sterk konkurranse med sine pasienter.

Jeg har en snikende følelse av at det er noe som er urettferdig her..

Jeg betaler dyrt for den utdanningen som samfunnet gjerne ville at jeg skulle ta. Vi må ha kvalifiserte lærere, sats på høyere utdanning… Så jeg satset jeg, og gikk mine 7 år, gjorde alt på normert tid og ble belønnet med et studielån som jeg i hverdagen ikke orker å tenke på, og nå skal jeg altså “straffes” fordi jeg kom “sent” ut i jobb. 26 år var jeg da jeg kunne tasse ut fra Universitetet i Bergen med hovedfaget mitt.

Og jeg er ikke engang den som kommer til å slite mest, i og med at jeg gikk rett fra videregående til studier, og rett ut i jobb.Jeg har aldri gått på folkehøyskole, har ikke fått eller har tenkt å få barn, aldri tatt et friår for å reise jorden rundt o.s.v. Dersom en har tatt seg slike friheter, skal det godt gjøres forstår jeg, å skaffe seg en anstendig pensjon før rullatoren må fram.

Jeg tenker i mitt stille sinn at det gjerne hadde vært rettferdig om jeg kunne få pensjonspoeng for mine beståtte eksamener ved universitetet? At samfunnet på en eller annen måte kunne sagt, “Jo, vi setter pris på at du orket å bruke 7 år av livet ditt, og tok opp et lån som vil forfølge det i alle år for å kunne bli en best mulig lærer for våre barn".”

Will you still need me? Will you still feed me, when I´m 64?

Image: 'Ladies'
http://www.flickr.com/photos/23718479@N00/2832395685

Hit eit steg og dit eit steg

sang Ingebrigt Davik og beskrev dansen på skoleveien og forventningene til den verdenen som hver høst åpner seg for tusenvis av 1. klassinger. 6- åringer med marihøner på kjolene og all verdens forventninger. Trolig er dette de mest motiverte elevene i landet, klare som bare det for å suge til seg kunnskap, lære å lese, skrive, regne, få nye venner. Og med ubeskjedent mot går de løs på oppgavene, for tanken om at de kanskje ikke skal få det til, den har ikke slått ned enda.

Jeg bøyer meg i støvet for alle de lærerne som hver høst tar i mot disse små, lærerne som har lærermot nok til å vite at de skal så små kunnskapskorn, og at de skal følge disse elevene gjennom oppturer, men også gjennom de vanskelige nedturene, når skolen lenger ikke er den magiske plassen der man lærer alt. Lærere som skal gi de første ubehagelige tilbakemeldingene om at, nei, dette gikk visst ikke så greit, dette må du gjøre om igjen, øve mer på.

Jeg har tenkt mye på 1. klassinger i barneskolen i år, for jeg har vært så heldig å få følge en av dem på nært hold. Annenhver uke bor hun hos oss, yngste dattera til samboeren min, og siden august har jeg lært utrolig mye av å følge med på hennes første skritt inn i norsk skolehverdag.

Hun har det supert på skolen, flinke lærere som tar dem med på turer, lager temafester og oppmuntrer. Det er i det hele tatt mye glede.

Skolen hun og søsteren går på er en nynorskskole, og dette har satt tankene mine i sving. Jeg har selv jobbet på en nynorskskole og ser av lappene som kommer hjem i ranselen at de forteller den samme historien som mine egne erfaringer at slett ikke alle lærere som jobber på nynorskskoler behersker nynorsk.

Og hvor ligger som oftest nynorskskolene? Ofte er det skoler på "landet" som ikke kan velge og vrake i lærere. De har ikke råd til å la en god mattelærer gå forbi seg bare fordi han ikke behersker nynorsk. Men han vil likevel skrive "navn" øverst på matteprøven, og bidra til at det er denne skrivemåten av ordet som lagres i barnesinnet, og ikke det nynorske "namn".

Flisespikkeri? Kanskje det. Uansett har jeg gang på gang tatt meg i å synes synd på 6-åringen som strever med å orientere seg. Det er så mye nytt, bokstavene store og små, skal trekkes sammen og når de blir satt sammen blir de til fremmede ord for henne. "Pus søv", står det på lesearket. Hun vet godt hva det betyr, og leser for oss: "Pus sover". Hun vil si det på sin egen måte, med ord som hører hjemme i hennes bevissthet.

Skal man rette på slikt? Jeg aner ikke? Jeg har aldri før vært så tett på en 1.klassing og er selvsagt livredd for å virke negativ, samtidig ønsker jeg på hennes vegne at hun lærer det grundig fra begynnelsen av når hun først går på nynorskskole.

De elevene jeg hadde som hadde nynorsk som hovedmål skrev som oftest en god blanding av nynorsk og bokmål. Ikke rart, lærebøkene er på nynorsk (ofte et veldig arkaisk og sidrumpa nynorsk) mens alt rundt dem er bokmål. Også 6-åringen har merket seg dette. Hun forteller for eksempel at nesten alle bøkene på skolen (les skolebibliotek) er på bokmål.

Hva er det egentlig vi utsetter disse ungene for? De skal lære å lese og skrive, men de skal lære en minoritetsvariant av språket, ofte omgitt av voksne som ikke kan veilede dem skikkelig. Hvordan skal far kunne se over stilen til 4-klassingen og hjelpe henne å rette når han ikke reagerer på at substantiv i hankjønn har fått hunkjønnsbøying (m.a.o. likt som på bokmål)?

Eller hva med mattebøker der elevene treffer begrepet som de oppfatter som romle-kam, hva i all verden er det for noe? Høres ut som noe fra mumidalen, men det er det ikke, elevene legger trykket feil når de leser romle-kam, det er selvsagt romlekam det er snakk om. Bokmål, romlegeme. Ordet er vanskelig nok på bokmål, og blir for elever jeg har møtt, enda mer ubegripelig på nynorsk.

Jeg er ingen motstander av nynorsk, jeg skrev hovedoppgaven min på nynorsk, og har som sagt jobbet på en nynorskskole. Men jeg setter spørsmålstegn ved om vi er bevisste nok på hva det vil si å drive lese- og skriveopplæring på et skriftspråk som skiller seg fra skriftspråket til majoriteten i landet, men som likevel er så likt at det lett kan forveksles.

Det er mye snakk om ressursbruk i skolen, om vi lærere er kompetente nok o.s.v. Lese og skriveferdigheter skal være viktige i alle fag, må vi ikke da sikre oss at de som jobber på en nynorskskole behersker denne måten å skrive på, slik at de ikke bidrar til å språkforvirre elevene? Bør ikke bibliotekene der bare ha nynorskbøker for de laveste trinnene slik at elevene blir fortrolige med denne måten å skrive på? Hva med foreldrene, hvilke oppfordringer går til dem når de skal hjelpe ungene sine med et skriftspråk de ikke behersker selv?Og hvilke krav settes til lærebøker?

Da jeg jobbet på nynorskskolen gikk mye av tiden min til å forklare hva som stod i lærebøkene. Eksempelet med "romlekam" er alt nevnt, men det var flere. I ungdomsskolen var fremdeles forholdsvis frekvente ord som for eksempel "røynda" og "handsame" helt ubegripelige for mange av elevene. Gang på gang kom de og spurte, og jeg måtte oversette, "røynda er virkeligheten", og elevene sukket "hvorfor kan de ikke bare skrive det da?" Ja, hvorfor kan de ikke det? Hvorfor kan det ikke skrives gode lærebøker på forståelig nynorsk? Mye av det som finnes i skolen i dag er stivbeinte direkte oversettelser fra bokmål, der en eller annen som har en kjeppehest om hvordan nynorsk bør være, har fått boltre seg i konservative former. Er det til elevenes beste?

6-åringen skal skrive 3 setninger om et bilde i boka. "Pus sover", skriver hun, "bra", sier far, mens stemor hvisker i bakgrunnen at det egentlig heter enten "søv" eller klammeform "søver"., men at jeg ikke vet om dette er noe å gjøre 6-åringen oppmerksom på nå. Hun lærer det sikkert senere.. kanskje..

Image: 'DSCN0011'
www.flickr.com/photos/41968782@N00/140255210