.. i alle fall ikke i en stil.
Fra stiloppgaven "skriv en novelle med barndom som tema", veltet det inn den ene triste historien etter den andre. Og det er ikke bare litt trist, det er nitrist. Og det er ikke noveller, men episode på episode med elendighet, stefedre som slår, mødre som drikker, alvorlige sykdommer og omsorssvikt.
En ting er at elevene fremdeles famler i forhold til novellesjangeren og ikke klarer å treffe den, men hvor tar de alt dette triste fra? Ikke fra sine egne liv, tror jeg, for mye av det de skriver ligner ikke på virkeligheten i det hele tatt.
Og så blir de lei seg, for jeg er så streng, og de synes de har jobbet godt med tekstene. For dem er dette gode tekster. Dette er en type dramatikk som de kjenner igjen fra uttallige Tv-serier og også kanskje fra ungdomslitteraturen som de leser?
I det siste har det vært sagt og skrevet en del om elendighetslitteratur, og det er blitt hevdet at ungdomsbøkene av i dag er spekulative og prøver å tiltrekke seg unge lesere med sex og vold. Kanskje er det fra denne type bøker at mine elever henter inspirasjon til sine uhyggelig triste barndomsnoveller.
Det er lov å skrive om alt det triste, og god litteratur handler jo ofte om motbakkene i livet, men kanskje krever det mer innsikt enn hva de fleste 16 åringer har?
Og så var det dette med novellen da.
Den som de har terpet og terpet på gjennom hele ungdomsskolen. De vet så godt hva sjangertrekkene er, og er kjempeflinke til å finne dem igjen i tekster vi leser sammen, kort tidsrom, få personer, spenningskurve, frampek, overraskende slutt... Men det er som kjent langt mellom teori og praksis, det de så lett får øye på i en tekst de skal gjenkjenne som novelle, er kjempevanskelig å få til når de skal skrive en selv.
Spesielt dette med å velge seg ut en episode, er vanskelig. Å holde seg til en konflikt, et dramatisk høydepunkt, de bare må putte inn litt ekstra her og der. Et lite komatilfelle på siden, liksom.
Nei, her må man vel bare være tålmodig, vise eksempler og forklare. Øve på å skrelle vekk det unødvendige fra teksten. Få fram at man ikke trenger å vite hva både moren og faren til hovedpersonen jobber med dersom det ikke har direkte betydning for handlingen.
I dag skal vi skrive mikronoveller, da må de fortelle en hel historie med bare 6 ord, det skulle vel hjelpe dem med å få skrelt vekk det overflødige.
Innlegg
Lektor Carlsens metode
for 6 måneder siden
3 kommentarer:
Interessant innlegg! Men det er viktig å huske at elendighet nødvendigvis ikke kommer i veien for at det er en god novelle som viser mange novelletrekk. Men etter en del år i skolen har jeg pløyd meg gjennom en del selvmord på slutten, for å si det slik...
Neida, for all del, elendighet kan til og med bli gode noveller det, men det krever ganske mye av skibenten. Det er mange klisjeer å gå i,det er en ting, men det er og vanskelig for elevene å få slike historier til å bli troverdige.
Generelt er vel novellen en vanskelig sjanger, jeg er ikke sikker på om jeg selv hadde prestert noe mesterverk akkurat:)
Det underlige er at mye av det som kommer ut under tittelen novelle "ute i samfunnet", ville blitt underkjent i skolen pga manglende novelletrekk. Jeg har ikke sett noe departementalt skriv som sier hvordan en novelle skal være. Så vi lærere overprøver faktisk forlagskonsulenter med vår praksis. Et av tilværelsens artige paradokser!
Legg inn en kommentar