Eventyret om Udir og Stilkladden

Etter å ha lest Lektor Aksnes' blogg om Udirs forslag til endring i opplæringsloven, ble jeg motløs. Ikke fordi innlegget var dårlig, det var glimrende skrevet, men fordi jeg er så lei av alle de virkelighetsfjerne som har innflytelse på hverdagen min.

Jeg fikk litt lyst til å skrive et lite eventyr, fordi eventyr er også ganske virkelighetsfjerne.

Det var en gang, og dessverre er det ikke altfor lenge siden, kanskje er det til og med nettopp nå, et stort og stygt udyr.. Nei, vent litt Udir, skal det være, et stort og uvitende Udir som bodde langt, langt borte fra virkeligheten.

Den som bodde i virkeligheten var Stilkladden, en optimistisk fyr som var norsklærer av yrke. "Jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den," sa Stilkladden muntert, og logget inn på It's learning for å føre dagens fravær.

Og jammen var det godt at Stilkladden førte fravær, for det var slettes ikke få av elevene hans som hadde møtt vanskeligheter med å komme seg til skolen denne dagen, utgjort var det, ettersom det var VURDERINGSSITUASJON i 5. time.

Stilkladden skrev pliktoppfyllende inn i fraværsrubrikkene, mens han tenkte at det var jo trist da at så mange elever var blitt syke, akkurat i dag. Og så trist at en av elevene hadde funnet hamsteren sin død, og rett og slett ikke maktet å komme på skolen denne dagen.

Da 5. time kom, og Stilkladden kom inn i klasserommet sitt, tok han selvsagt opprop, "å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre," sukket Stilkladden, og innså at i tillegg til de 7 syke elevene han alt hadde registrert, var det nå 5 til som manglet i klasserommet. Ingen hadde sett eller hørt noe til dem.

"Tja, elevene har jo rett på vurdering,"tenkte Stilkladden, det var helt tydelig, for det hadde det mektige Udiret sagt. Ja, for det var mektig, selv om det bodde langt, langt borte fra virkeligheten, og visstnok var både døvt og blindt for alt som foregikk der.

Stilkladden hadde ikke annet valg enn å sende ut melding på It's learning om at neste time, altså om to dager, ville det bli ny VURDERINGSSITUASJON for de som hadde gått glipp av den forrige. For de elevene som faktisk hadde hatt prøven, laget han en innlevering, slik at de ikke skulle forstyrre de elevene som hadde prøve. Stilkladden gruet seg litt for når han skulle få tid til å gi tilbakemelding på alle disse ekstre innleveringene, men det fantes vel en råd med det og. Han fikk jobbe litt utover natta, for det er slikt som Stilkladder ofte må gjøre..

Så fikk Stilkladden mail fra to elever, de skulle være bortreist om to dager, og kunne ikke ha vurderingssituasjon da, så Stilkladden svarte dem at vi prøver å finne en tid, og foreslo en onsdag, men det var uaktuelt, for da skulle de ta igjen en annen vurderingssituasjon, men det er, som du sikkert forstår, et annet eventyr.

Da de to dagene var gått, møtte Stilkladden opp med nylaget prøve til alle som hadde vært syke (minus de to på ferie), og med ny innleveringsoppgave til resten.

Av de som ikke hadde hatt prøven, møtte han tre stridige elever som hardnakket nektet for å ha fått beskjed om at de skulle ha ny vurderingssituasjon. "Ha! It's learning!", fnyste de, "du kan ikke forvente at vi skal følge med DER!Det er ditt ansvar og ikke vårt at du sørger for å ha VURDERINGSGRUNNLAG!"

I tillegg til de tre stridige elevene, var det også en elev som mente at han hadde hatt nok vuderingssituasjoner dette semesteret, og at Stilkladden heller fikk bruke det han hadde til å sette karakter, for denne eleven var slettes ikke interessert i å bli vurdert flere ganger.

Og slik holdt det på, til langt inn i neste vurderingssituasjon, da mystisk sykdom igjen slo til i Stilkladdens klasse, og han igjen ,måtte lage ekstra oppgaver, kjøre slalåm mellom elever som hadde tusen gode grunner til å være andre steder enn i klasserommet, og jakte på rom, tid og mulighet for å få vurdert elevene igjen, for det var jo, tross alt, Stilkladdens ansvar, må vite.

Snipp snapp snute, dette eventyret er nok dessverre fortsatt i rute. Stilkladder landet rundt kaver seg halvt i hel for å leve opp til forventningene fra et Udir de aldri ser, men bare får papirer fra. Papirer som sier at Stilkladdene må skjerpe seg og bli sitt ansvar for å vurdere (fraværende) elever, enda mer bevisst.

Og savner du en moral i dette eventyret, så gjør jeg det og. For det finnes ingen moral i at man skal oppdra folk til ikke å være pliktoppfyllende, til ikke å ta ansvar. Det blir spennende å se når elever som har gått ut 3. gym uten å måtte ta ansvar skal møte universitets- og høyskolesystem, for ikke å snakke om når de skal møte virekligheten, der de aller, aller fleste, utenom Udir bor.

Image: 'midsummwhere night'
www.flickr.com/photos/24062878@N03/2423017040

På gjengrodde stier, eller faglig- pedagogisk dag

Det er mye jeg kunne skrevet om faglig-pedagogisk dag på Universitetet i Bergen 2009. Jeg kunne skrevet om den rare følelsen jeg fikk da jeg for første gang siden jeg avsluttet studiene mine våren 2003, atter ankom universitetsområdet. Om hvordan det å gå rundt opp på høyden fikk meg til å huske ting jeg hadde glemt, eller hvordan jeg flere ganger tok meg i å hilse på folk som jeg har tatt et grunnfag med, men som jeg ikke lenger husker navnet på.

Men, jeg skal la mitt sentimentale gjensyn med universitetet ligge, og heller skrive litt om forelesningene jeg fikk med meg.

Først ut var Historisk identitet og tilegnelse av historisk fellesskap v. Egil H. Olsvik. En spennende to-timers forelesning om temaene;

Hva er filosofi – og hva er så historie?
Hvordan tilegnes historien?
Hvorfor bry seg med historiens filosofi?
Kan tanken strekkes ut over samtiden?
Å bli ”oppkalt” av historien
Hvordan får historien betydning?
Historiens poetikk
”Jeg” og historien.

Med andre ord, her var det mye spennende på en gang, og til å begynne med sleit jeg litt med konsentrasjonen, for jeg var så oppstemt av å endelig være tilbake i en forelesningssal.

Deretter var jeg innom en forelesning om Vennskap og kjærlighet hos Weregland, der Jørgen Sejersted tok for seg dette temaet generelt hos Wergeland og spesielt i verket Skabelsen, Mennesket og Messias. Et verk som jeg kunne lite om da jeg kom, men følte meg noe klokere på da jeg gikk.

Til slutt, da beina mine var kalde og våte av alt slapset i Bergen skulle jeg på en forelesningen Polyfoni og kreativitet i skriveundervisningen – kollektiv veiledning, responsgrupper og blogging som læringspotensialer i den videregående skolen ved Randi Brodersen.

Jeg sleit litt med motivasjonen i og med at jeg ble gående en time å vente på denne forelesningen, men var likevel spent på hva denne forelesningen ville bringe, ikke minst i forhold til dette med blogging.

Det ble interessant, men dessverre var det bare satt av en time til denne forelesningen, og det var dumt, fordi den åpnet for så mange spennende diskusjoner.

Prosessorientert skriving, som Brodersen hevdet ville kunne gjøre rettearbeid lettere. Diskusjon i gruppa om man da skulle gi karakter på flere utkast av teksten, eller bare på det siste.

Selv har jeg jobbet mye med prosessorientert i grunnskolen, men ikke fått brukt det så mye i videregående. Det er sikkert noe å hente her, jeg må bare pønske ut hvordan, og fikk med meg noen tanker rundt dette.

Ellers ble dette en veldig diskusjonspreget forelesning, der vi hele tiden ble oppfordret til å dele erfaringer fra skrivetrening og bruk av f.eks blogg.

Merket meg at få av de frammøtte hadde egen erfaring med bruk av blogg i skolen, og at mange var veldig nysgjerrige på hva og hvordan dette kan brukes.

Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og tenker at jeg for en gangs skyld skal følge oppfordring fra foreleser og sende en mail i etterkant. Alltid spennende å ha kontakter som er interessert i det samme som meg.

Lekser

Jeg er stort sett en glad person. Man må ha litt humør for å være lærer, tenker jeg. For det er så mye som skal tåles.

Jeg tåler at det er slaps ute, jeg tåler å kjøre i kø fra Klepp til Stavanger hver morgen, jeg tåler rettebunker og nynorskvegring, jeg tåler økt krav til dokumentasjon,jeg tåler de som alltid forteller meg at jeg har for lang ferie, jeg tåler elever som hadde mye snillere lærer i fjor... Men...

Jeg kjenner at jeg ikke tåler at noen som er milevis fra min hverdagsvirkelighet går ut i media og sier at egentlig kan elever bare la være å gjøre lekser! For det står ikke i loven at de må! Og dessuten, så synes noen at lekser er litt teit, for da kan det (grøss og gru) være at noen blir flinkere enn andre...

Javel. Tanken er altså at barn fra ressurssterke hjem får mer hjelp hjemme til lekser og derfor blir for gode i forhold til sine klassekammerater fra ressurssvake hjem?

Ringer det ingen bjeller her? Noen skoleklokker? Noen minner om Pisa-undersøkelser?

Skal vi passe på at ingen blir for flinke? Skal vi ta vekk leksene for å sørge for å holde alle på samme nivå?!Kjellbjørg Lunde ser ut til å mene dette.

Om vi tar vekk leksene. Vil de ressurssterke foreldrene slutte å engasjerer seg i ungene sine sitt skolearbeid da? Neppe.. Og de ressurssvake som kanskje allerede sliter med å følge opp, hva vil skje der?

Hvis vi tenker på barn og unge som er aktive i sport og idrett, eller kanskje spiller et instrument på fritiden. Skal vi si til dem at de ikke må øve utenom oppsatt trening, slik at de ikke risikerer å bli bedre enn de andre?

Når alt dette er sagt, så kan det godt hende at lekser ikke er svaret på alt, men det må da være opp til oss i skolen å avgjøre hvilke arbeidsmetoder som passer hos oss.

Det som er vanskelig å tåle er at noen uten bakkekontakt plutselig er ute i media og forpurrer hverdagen til mange lærere. I fjor jobbet jeg i ungdomsskolen. Jeg ser levende for meg hvordan dagen i dag kunne blitt dersom de skoletrette hadde fått med seg denne nyheten. "Nei, jeg har ikke gjort leksen, og du kan ikke gi meg anmerkning, det står i loven.."

Og den dagen elevene forlater skolen for å ta fatt på universitets og høyskolestudier uten å ha antydning til arbeidsvaner? Den som tåler får se.