Julespill

Glog jul

Da er prøver tatt og delt ut, og de som ikke var på forrige prøve, har hatt prøve likevel, i grupperom og bøttekott. Vi må jo ha karaktergrunnlag, og de som har gjemt seg til nå, får en siste sjangse like etter juleferien. Rett på.

Har til og med opplevd elever som forteller meg at de trenger ikke å ha den siste prøven, for de har fått den og den karakteren på de to andre vurderingssituasjonene... Men så har det seg sånn at det faktisk er jeg som skal sette denne karakteren, og det er jeg som avgjør hvilket grunnlag jeg trenger for å gjøre det. Tenk det, kjære forhandlingsgenerasjon. Læreren bestemmer..

Julen er jo miraklenes tid?

Og årets julemirakel i den ene norskklassen min var Glogster

Jeg stakk hodet inn til dem fem minutter før timen, for å fotelle dem at de skulle begynne uten meg, og at de fant alt de trengte å vite på klassebloggen. Selv var jeg opptatt med å sanke inn elver fra den klassen jeg er kontaktlærer i, til ordenstjeneste. Jeg fant dem til slutt, og etter litt om og men husket jeg også hvor jeg skulle avlevere dem til vaktmesteren.

Tilbake i norskklassen rådet det fred og fordraglighet, på egenhånd hadde de opprettet brukerkontoer på glogster, og var nå i ferd med å pynte bloggene sine til jul. Noen illustrerte et vers av en julesang, andre skrev julehilsen.

Og det var så stille, så stille, og i min ferd rundt i klasserommet merket jeg meg at det denne timen var få av de rakse byttene av skjermbilder som ellers pleier å åpenbare seg samtidig som jeg nærmer meg en pult. Ikke en eneste messenger side eller facebook side flagret forbi der jeg gikk. Elevene satt rolig og konsentrert og glogget seg.

Hva er så Glogster?

En digital vegavis? Et illustrasjonsverktøy? Et presentasjonsverktøy? Det er i alle fall et verktøy som elvene nok kan bruke på ulike vis. Til illustrasjon av dikt, en støtte for et lite foredrag, en oppsummering av et gruppearbeid.. Mulighetene er mange og bare fantasien setter grenser.

Da ønsker jeg alle en god jul og en velfortjent pust i bakken, før vi virvler videre i 2009.

En ulykke kommer sjelden alene..

.. i alle fall ikke i en stil.

Fra stiloppgaven "skriv en novelle med barndom som tema", veltet det inn den ene triste historien etter den andre. Og det er ikke bare litt trist, det er nitrist. Og det er ikke noveller, men episode på episode med elendighet, stefedre som slår, mødre som drikker, alvorlige sykdommer og omsorssvikt.

En ting er at elevene fremdeles famler i forhold til novellesjangeren og ikke klarer å treffe den, men hvor tar de alt dette triste fra? Ikke fra sine egne liv, tror jeg, for mye av det de skriver ligner ikke på virkeligheten i det hele tatt.

Og så blir de lei seg, for jeg er så streng, og de synes de har jobbet godt med tekstene. For dem er dette gode tekster. Dette er en type dramatikk som de kjenner igjen fra uttallige Tv-serier og også kanskje fra ungdomslitteraturen som de leser?

I det siste har det vært sagt og skrevet en del om elendighetslitteratur, og det er blitt hevdet at ungdomsbøkene av i dag er spekulative og prøver å tiltrekke seg unge lesere med sex og vold. Kanskje er det fra denne type bøker at mine elever henter inspirasjon til sine uhyggelig triste barndomsnoveller.

Det er lov å skrive om alt det triste, og god litteratur handler jo ofte om motbakkene i livet, men kanskje krever det mer innsikt enn hva de fleste 16 åringer har?

Og så var det dette med novellen da.

Den som de har terpet og terpet på gjennom hele ungdomsskolen. De vet så godt hva sjangertrekkene er, og er kjempeflinke til å finne dem igjen i tekster vi leser sammen, kort tidsrom, få personer, spenningskurve, frampek, overraskende slutt... Men det er som kjent langt mellom teori og praksis, det de så lett får øye på i en tekst de skal gjenkjenne som novelle, er kjempevanskelig å få til når de skal skrive en selv.

Spesielt dette med å velge seg ut en episode, er vanskelig. Å holde seg til en konflikt, et dramatisk høydepunkt, de bare må putte inn litt ekstra her og der. Et lite komatilfelle på siden, liksom.

Nei, her må man vel bare være tålmodig, vise eksempler og forklare. Øve på å skrelle vekk det unødvendige fra teksten. Få fram at man ikke trenger å vite hva både moren og faren til hovedpersonen jobber med dersom det ikke har direkte betydning for handlingen.

I dag skal vi skrive mikronoveller, da må de fortelle en hel historie med bare 6 ord, det skulle vel hjelpe dem med å få skrelt vekk det overflødige.