Har blitt utfordret av Inger Hilde til å skrive 7 uvesentlige ting om meg.. En slags kjedebloggting dette, men jeg kjenner ikke så mange andre bloggere, så det strander nok her, hvis iikke jeg tar det som en "koseoppgave" for elevene sin blogg en gang.
Her er 7 uvesentlige ting om meg:
1. Jeg har aldri skiftet bleier på et barn, men jeg har gjort det på gamle folk
2. Jeg liker ikke Alf Prøysen.
3. Jeg tolker drømmene mine
4. En gang oppdaget jeg 10 kyr i hagen min, det var skummelt!
5. Jeg tror egentlig ikke så mye på spøkelser, men skrekken er likevel å se et barnespøkelse.. vææ
6. Jeg takler ikke at folk lar det regne lenge på frontruta før de setter på vindusviskerene
7. Jeg er så nærsynt at jeg må ha på meg briller til og med hvis jeg skal gå gjennom et mørkt rom .
torsdag 29. januar 2009
onsdag 14. januar 2009
Blind høne finner gullkorn
For tiden jobber norskklassene mine med kommunikasjon og språkfunksjoner, argumentasjon og virkemidler, og jeg har brukt litt tid på å prøve å gjøre dette stoffet til noe mer enn bare babbel fra min side.
Litt babbel blir det jo alltid likevel, og det er klart det er grenser for hvor givende, og ikke minst nyttig, elevene synes det er å kunne skille appelativ, ekspressiv og informativ språkbruk...
Men så, hadde jeg satt opp noen oppgaver fra Panorama som elevene skulle gjøre, og det var her den blinde høna fant kornet sitt. En av oppgavene de skulle gjøre, var å skrive en informativ bruksanvisning for hvordan en kan høre nettradio, eller hvordan en skriver tekstmelding. For mottakeren skulle fenomenet være ukjent, og mottakeren skulle være en dame på 73 år.
Jeg hadde satt opp mange oppgaver, men de fleste elevene fikk kun jobbet med denne. De engasjerte seg virkelig i oppgaven, og vi fikk mange diskusjoner på hva man egentlig kan forvente av en dame på 73 år, noen mente at dette var enkelt, og hadde til og med erfaring i opplæring av bestemødre på sms. Andre derimot mente at oppgaven var nesten umulig.
Vi fikk diskutert språkbruk, nei, det er ikke sikkert at en 73 åring vet hva "ikonet" er når hun logger seg på en PC. Vi fikk diskutert hvor mye innstilling har å si hos den som skal lære, tror damen selv at hun kan klare å mestre dette, osv.
En annen, etter hvert hissig, debatt var om denne damen burde lære å bruke T9 funksjonen på mobilen, altså den automatiske ordboken. Det er ikke ofte elevene blir så ivrige i diskusjoner og faktisk bryr seg så mye om det vi diskuterer at de nesten blir litt høyrøsta!
En veldig ok time, som jeg skal kjøre i reprise med den andre klassen jeg har i dag. De skal i tillegg få lov til å publisere bruksanvisningen sin på bloggen, og kommentere hvordan det var å arbeide med dette.
Til slutt, skal vi som i den andre klassen kose oss med et klipp fra you tube som virkelig sier noe om kommunikasjon...
Litt babbel blir det jo alltid likevel, og det er klart det er grenser for hvor givende, og ikke minst nyttig, elevene synes det er å kunne skille appelativ, ekspressiv og informativ språkbruk...
Men så, hadde jeg satt opp noen oppgaver fra Panorama som elevene skulle gjøre, og det var her den blinde høna fant kornet sitt. En av oppgavene de skulle gjøre, var å skrive en informativ bruksanvisning for hvordan en kan høre nettradio, eller hvordan en skriver tekstmelding. For mottakeren skulle fenomenet være ukjent, og mottakeren skulle være en dame på 73 år.
Jeg hadde satt opp mange oppgaver, men de fleste elevene fikk kun jobbet med denne. De engasjerte seg virkelig i oppgaven, og vi fikk mange diskusjoner på hva man egentlig kan forvente av en dame på 73 år, noen mente at dette var enkelt, og hadde til og med erfaring i opplæring av bestemødre på sms. Andre derimot mente at oppgaven var nesten umulig.
Vi fikk diskutert språkbruk, nei, det er ikke sikkert at en 73 åring vet hva "ikonet" er når hun logger seg på en PC. Vi fikk diskutert hvor mye innstilling har å si hos den som skal lære, tror damen selv at hun kan klare å mestre dette, osv.
En annen, etter hvert hissig, debatt var om denne damen burde lære å bruke T9 funksjonen på mobilen, altså den automatiske ordboken. Det er ikke ofte elevene blir så ivrige i diskusjoner og faktisk bryr seg så mye om det vi diskuterer at de nesten blir litt høyrøsta!
En veldig ok time, som jeg skal kjøre i reprise med den andre klassen jeg har i dag. De skal i tillegg få lov til å publisere bruksanvisningen sin på bloggen, og kommentere hvordan det var å arbeide med dette.
Til slutt, skal vi som i den andre klassen kose oss med et klipp fra you tube som virkelig sier noe om kommunikasjon...
fredag 19. desember 2008
Glog jul
Da er prøver tatt og delt ut, og de som ikke var på forrige prøve, har hatt prøve likevel, i grupperom og bøttekott. Vi må jo ha karaktergrunnlag, og de som har gjemt seg til nå, får en siste sjangse like etter juleferien. Rett på.
Har til og med opplevd elever som forteller meg at de trenger ikke å ha den siste prøven, for de har fått den og den karakteren på de to andre vurderingssituasjonene... Men så har det seg sånn at det faktisk er jeg som skal sette denne karakteren, og det er jeg som avgjør hvilket grunnlag jeg trenger for å gjøre det. Tenk det, kjære forhandlingsgenerasjon. Læreren bestemmer..
Julen er jo miraklenes tid?
Og årets julemirakel i den ene norskklassen min var Glogster
Jeg stakk hodet inn til dem fem minutter før timen, for å fotelle dem at de skulle begynne uten meg, og at de fant alt de trengte å vite på klassebloggen. Selv var jeg opptatt med å sanke inn elver fra den klassen jeg er kontaktlærer i, til ordenstjeneste. Jeg fant dem til slutt, og etter litt om og men husket jeg også hvor jeg skulle avlevere dem til vaktmesteren.
Tilbake i norskklassen rådet det fred og fordraglighet, på egenhånd hadde de opprettet brukerkontoer på glogster, og var nå i ferd med å pynte bloggene sine til jul. Noen illustrerte et vers av en julesang, andre skrev julehilsen.
Og det var så stille, så stille, og i min ferd rundt i klasserommet merket jeg meg at det denne timen var få av de rakse byttene av skjermbilder som ellers pleier å åpenbare seg samtidig som jeg nærmer meg en pult. Ikke en eneste messenger side eller facebook side flagret forbi der jeg gikk. Elevene satt rolig og konsentrert og glogget seg.
Hva er så Glogster?
En digital vegavis? Et illustrasjonsverktøy? Et presentasjonsverktøy? Det er i alle fall et verktøy som elvene nok kan bruke på ulike vis. Til illustrasjon av dikt, en støtte for et lite foredrag, en oppsummering av et gruppearbeid.. Mulighetene er mange og bare fantasien setter grenser.
Da ønsker jeg alle en god jul og en velfortjent pust i bakken, før vi virvler videre i 2009.
Har til og med opplevd elever som forteller meg at de trenger ikke å ha den siste prøven, for de har fått den og den karakteren på de to andre vurderingssituasjonene... Men så har det seg sånn at det faktisk er jeg som skal sette denne karakteren, og det er jeg som avgjør hvilket grunnlag jeg trenger for å gjøre det. Tenk det, kjære forhandlingsgenerasjon. Læreren bestemmer..
Julen er jo miraklenes tid?
Og årets julemirakel i den ene norskklassen min var Glogster
Jeg stakk hodet inn til dem fem minutter før timen, for å fotelle dem at de skulle begynne uten meg, og at de fant alt de trengte å vite på klassebloggen. Selv var jeg opptatt med å sanke inn elver fra den klassen jeg er kontaktlærer i, til ordenstjeneste. Jeg fant dem til slutt, og etter litt om og men husket jeg også hvor jeg skulle avlevere dem til vaktmesteren.
Tilbake i norskklassen rådet det fred og fordraglighet, på egenhånd hadde de opprettet brukerkontoer på glogster, og var nå i ferd med å pynte bloggene sine til jul. Noen illustrerte et vers av en julesang, andre skrev julehilsen.
Og det var så stille, så stille, og i min ferd rundt i klasserommet merket jeg meg at det denne timen var få av de rakse byttene av skjermbilder som ellers pleier å åpenbare seg samtidig som jeg nærmer meg en pult. Ikke en eneste messenger side eller facebook side flagret forbi der jeg gikk. Elevene satt rolig og konsentrert og glogget seg.
Hva er så Glogster?
En digital vegavis? Et illustrasjonsverktøy? Et presentasjonsverktøy? Det er i alle fall et verktøy som elvene nok kan bruke på ulike vis. Til illustrasjon av dikt, en støtte for et lite foredrag, en oppsummering av et gruppearbeid.. Mulighetene er mange og bare fantasien setter grenser.
Da ønsker jeg alle en god jul og en velfortjent pust i bakken, før vi virvler videre i 2009.
onsdag 10. desember 2008
En ulykke kommer sjelden alene..
.. i alle fall ikke i en stil.
Fra stiloppgaven "skriv en novelle med barndom som tema", veltet det inn den ene triste historien etter den andre. Og det er ikke bare litt trist, det er nitrist. Og det er ikke noveller, men episode på episode med elendighet, stefedre som slår, mødre som drikker, alvorlige sykdommer og omsorssvikt.
En ting er at elevene fremdeles famler i forhold til novellesjangeren og ikke klarer å treffe den, men hvor tar de alt dette triste fra? Ikke fra sine egne liv, tror jeg, for mye av det de skriver ligner ikke på virkeligheten i det hele tatt.
Og så blir de lei seg, for jeg er så streng, og de synes de har jobbet godt med tekstene. For dem er dette gode tekster. Dette er en type dramatikk som de kjenner igjen fra uttallige Tv-serier og også kanskje fra ungdomslitteraturen som de leser?
I det siste har det vært sagt og skrevet en del om elendighetslitteratur, og det er blitt hevdet at ungdomsbøkene av i dag er spekulative og prøver å tiltrekke seg unge lesere med sex og vold. Kanskje er det fra denne type bøker at mine elever henter inspirasjon til sine uhyggelig triste barndomsnoveller.
Det er lov å skrive om alt det triste, og god litteratur handler jo ofte om motbakkene i livet, men kanskje krever det mer innsikt enn hva de fleste 16 åringer har?
Og så var det dette med novellen da.
Den som de har terpet og terpet på gjennom hele ungdomsskolen. De vet så godt hva sjangertrekkene er, og er kjempeflinke til å finne dem igjen i tekster vi leser sammen, kort tidsrom, få personer, spenningskurve, frampek, overraskende slutt... Men det er som kjent langt mellom teori og praksis, det de så lett får øye på i en tekst de skal gjenkjenne som novelle, er kjempevanskelig å få til når de skal skrive en selv.
Spesielt dette med å velge seg ut en episode, er vanskelig. Å holde seg til en konflikt, et dramatisk høydepunkt, de bare må putte inn litt ekstra her og der. Et lite komatilfelle på siden, liksom.
Nei, her må man vel bare være tålmodig, vise eksempler og forklare. Øve på å skrelle vekk det unødvendige fra teksten. Få fram at man ikke trenger å vite hva både moren og faren til hovedpersonen jobber med dersom det ikke har direkte betydning for handlingen.
I dag skal vi skrive mikronoveller, da må de fortelle en hel historie med bare 6 ord, det skulle vel hjelpe dem med å få skrelt vekk det overflødige.
Fra stiloppgaven "skriv en novelle med barndom som tema", veltet det inn den ene triste historien etter den andre. Og det er ikke bare litt trist, det er nitrist. Og det er ikke noveller, men episode på episode med elendighet, stefedre som slår, mødre som drikker, alvorlige sykdommer og omsorssvikt.
En ting er at elevene fremdeles famler i forhold til novellesjangeren og ikke klarer å treffe den, men hvor tar de alt dette triste fra? Ikke fra sine egne liv, tror jeg, for mye av det de skriver ligner ikke på virkeligheten i det hele tatt.
Og så blir de lei seg, for jeg er så streng, og de synes de har jobbet godt med tekstene. For dem er dette gode tekster. Dette er en type dramatikk som de kjenner igjen fra uttallige Tv-serier og også kanskje fra ungdomslitteraturen som de leser?
I det siste har det vært sagt og skrevet en del om elendighetslitteratur, og det er blitt hevdet at ungdomsbøkene av i dag er spekulative og prøver å tiltrekke seg unge lesere med sex og vold. Kanskje er det fra denne type bøker at mine elever henter inspirasjon til sine uhyggelig triste barndomsnoveller.
Det er lov å skrive om alt det triste, og god litteratur handler jo ofte om motbakkene i livet, men kanskje krever det mer innsikt enn hva de fleste 16 åringer har?
Og så var det dette med novellen da.
Den som de har terpet og terpet på gjennom hele ungdomsskolen. De vet så godt hva sjangertrekkene er, og er kjempeflinke til å finne dem igjen i tekster vi leser sammen, kort tidsrom, få personer, spenningskurve, frampek, overraskende slutt... Men det er som kjent langt mellom teori og praksis, det de så lett får øye på i en tekst de skal gjenkjenne som novelle, er kjempevanskelig å få til når de skal skrive en selv.
Spesielt dette med å velge seg ut en episode, er vanskelig. Å holde seg til en konflikt, et dramatisk høydepunkt, de bare må putte inn litt ekstra her og der. Et lite komatilfelle på siden, liksom.
Nei, her må man vel bare være tålmodig, vise eksempler og forklare. Øve på å skrelle vekk det unødvendige fra teksten. Få fram at man ikke trenger å vite hva både moren og faren til hovedpersonen jobber med dersom det ikke har direkte betydning for handlingen.
I dag skal vi skrive mikronoveller, da må de fortelle en hel historie med bare 6 ord, det skulle vel hjelpe dem med å få skrelt vekk det overflødige.
mandag 24. november 2008
Bloggskriving motiverer?
I forrige uke var jeg på Criss kurs to dager på rad, onsdag og torsdag, slik at den ene norskklassen min måtte ha vikar. Lite gunstig, tenkte jeg, ettersom de skulle jobbe med framføringer i de timene og kontrollfreaken i meg selvsagt tror at ingen jobber hvis ikke jeg er der og kan sette øynene i dem.
Jeg gjorde en avtale med klassen om at de etter timene skulle skrive blogginnlegg om hvordan og hva de hadde jobbet med, jeg skulle inn og sjekke på ettemiddagen at alle hadde blogget. Og jammen hadde de det! Da jeg leste innlegga deres ble jeg overrasket over hvor mye de hadde fått gjort i timene, og lurte, for å være helt ærlig, på om dette kunne stemme med virkeligheten...
Vel tilbake på jobb var det masse ros å hente hos vikaren, elevene hadde jobbet godt og konsentrert begge dagene. Dette er en veldig kjekk klasse, men etter å ha snakket med noen av elevene tror jeg faktisk jeg kan si at det at de skulle blogge om arbeidet så langt var en motivasjonsfaktor for godt arbeid. Tror og de blir litt mer bevisste på hvordan de bruker tiden sin når de skal redgjøre for det etterpå.
Merker meg og at noen av elevene skriver "friere" og bedre når de skriver blogg, tror de våger litt mer da. Flere av dem sier og at dette er en kjekk vri på norskfaget og så langt så er det ingen sure miner å spore hos noen av dem.
For meg er bloggene en unik mulighet til å se norsktimene fra elevenes vinkel, og bloggene er viktige redskap for meg som lærer når jeg skal reflektere over min arbeidsinnsats. Her ser jeg virkelig hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
Jeg gjorde en avtale med klassen om at de etter timene skulle skrive blogginnlegg om hvordan og hva de hadde jobbet med, jeg skulle inn og sjekke på ettemiddagen at alle hadde blogget. Og jammen hadde de det! Da jeg leste innlegga deres ble jeg overrasket over hvor mye de hadde fått gjort i timene, og lurte, for å være helt ærlig, på om dette kunne stemme med virkeligheten...
Vel tilbake på jobb var det masse ros å hente hos vikaren, elevene hadde jobbet godt og konsentrert begge dagene. Dette er en veldig kjekk klasse, men etter å ha snakket med noen av elevene tror jeg faktisk jeg kan si at det at de skulle blogge om arbeidet så langt var en motivasjonsfaktor for godt arbeid. Tror og de blir litt mer bevisste på hvordan de bruker tiden sin når de skal redgjøre for det etterpå.
Merker meg og at noen av elevene skriver "friere" og bedre når de skriver blogg, tror de våger litt mer da. Flere av dem sier og at dette er en kjekk vri på norskfaget og så langt så er det ingen sure miner å spore hos noen av dem.
For meg er bloggene en unik mulighet til å se norsktimene fra elevenes vinkel, og bloggene er viktige redskap for meg som lærer når jeg skal reflektere over min arbeidsinnsats. Her ser jeg virkelig hva som fungerer og hva som ikke fungerer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
